Irwine Welsh: Lim (Glue), Cappelen 2002 614 s.
Irvine Welsh slo gjennom med et brak for et par år siden med Trainspotting. Det var en skildring sett fra ‘bånn’ som straks ble dramatisert og som i dag spilles på flere teaterscener.
Hans Lim er ikke fullt så kontroversiell, bitende og skarp. Her er det ikke bare håpløshet som preger skildringen, men lerretet spennes vidt ut. En kameratgjeng skildres gjennom tredve år. Det blir nesten epos ut av det. Noen klarer seg, andre klarer seg ikke. Slekt følger slekters ledd, fedrenes misgjerninger gjentar seg i sønnene, egenskaper er og blir egenskaper.
Typetegningen blir temmelig firkantet og entydig. Her er det meste inntil det forutsigelige på plass. En kan nesten forutse sjebnen til hver enkelt.
Men dette er ingen vesentlig svakhet ved boka. Den gjenspeiler den britiske arbeiderklassens nesten håpløse innsnevring i seg selv, sine fordommer og sine hatobjekter som de finner i fotballen hvor motstanderens lag og deres tilhengere er den fremste fienden.
Øllet flyter friskt og dopen knipses mens knyttnevene flittig er i bruk. Det knulles lystelig men uten noe mer selv om skildringen av første gangen for en av gutta – han som oppdaget at det bare var ‘å trykke på knappen for å komme inn’ – er herlig. Noen vanvittige historier inntreffer i åras løp, og gutta er på tur.
Irvine Welsh er arbeidergutt fra Edinburgh. Han legger ikke skjul på at Sex Pistols fremdeles er favorittbandet og at han setter pris på øl, dop og fotball.
Bokas tittel er myntet på kameratskapet, gata og drabantbyen som holder gutta sammen gjennom tiårene. Men vi kan gjerne se det i større perspektiv, hvordan arbeiderklassen på de britiske øyer holder sammen – ‘dem og oss’ – men lar seg kue av sine egne fordommer.
Språket i boka er blandet. Noen ganger skriftlig ‘drabantbyspråk’ (Vika-dialekt), andre ganger proper skriftlig form. Alt etter omstendigheter, tid og personer.
Dette er i hvert fall ikke kjedelig lesing.
