En ung sint mann i Belfast

Robert McLiam Wilson: Skriften på veggen, (Eureka Street), 424 s., Cappelen 1998

Som et nyttig apropos til disse dagers fredsavtale i Nord-Irland kommer denne fortettete roman med handling fra Belfasts puber. Det er ingen politisk bok men en skildring fra dagliglivet med konflikten brummende i bakgrunnen.

Robert McLiam Wilson er utvilsomt en sint ung mann. Han føyer seg godt inn i rekkene av unge britiske dramatikere og forfattere, generasjonen som vokste opp under thachterismens elendighet og økende fattigdoms umenneskeliggjøring.

Hans nyeste roman, som på norsk har fått tittelen Skriften på veggen – uvisst av hvilken grunn – har handlingen lagt til dagens Belfast. Det vil si, Ulster før fredsavtalen ble undertegnet. Dermed får denne firehundre-siders romanen en ikke liten aktualitet.

Det er ikke ‘problemet Nord-Irland’ han beskriver. Men indirekte, og etterhvert også ganske direkte, kommer vi tett inn på Belfast og byens konflikter. Vi blir kjent med mennesker – både protestanter og katolikker – på godt og vondt. Og til selve konflikten viser bokas hovedperson, den noen og tyve år gamle torpedoen og pengeinnkreveren, ikke annet enn fingeren.

I løpet av handlingen slutter han i denne bransjen, blir bygningsarbeider og ender opp som en medhjelper i en kamerats absurde finanseventyr. Etterhvert avslører han seg som en person med et bedre hjerte. Særlig overfor sine egne, katolikkene, viser han stor forakt for deres skinnhellige fanatisme.

I handling er dette en sint ung manns eksistensielle frustrasjoner – skildret med tette innvevde sidehistorier og ikke uten et visst humør. En type roman som nesten er i ferd med å bli nitti-tallets norm: ‘faen ta dere alle sammen!’

Men byen er der, menneskene er til stede. I bakgrunnen har vi hele tiden den nord-irske konflikten påtrengende tilstede. Merkelige skriftinitialer dukker opp på veggene, og bidrar til å mystifisere og belyse det terror-bildet vi er blitt kjent med fra aviser og TV. Vår mann mener hele konflikten er noe vås, idioters barnslige måte å hevde seg selv på. De politiske sidene ved konflikten mener han bare er påskudd for alt fra blind vold, til personlige frustrasjoner og ren opportunisme.

Noen fredsapostel og positivt forbilde er neppe denne voldsmannen, selv om han gir opp sin torpedo-virksomhet. Men gjennom hans liv blir vi også kjent med Nord-Irlands mange underliggende konflikter og problemer. Sånn sett er dette en bok som kommer på det absolutt rette tidspunktet.

Men overfor alle de politikerne som nå framstår på TV og skal sole seg i fredsavtalens glans, ville han utvilsomt sagt ‘Fuck you!’