Kina

Xue Xinran: Kinas tause generasjon, Gyldendal 2009 423 s.

En svært fascinerende bok, en bok som går utenpå omtrent alt som kan tenkes av reportasjer og nyheter. Dette er Historien fortalt av menneskene som opplevde den på kroppen.

De siste hundre årene har Kina forandret seg fra å være en tilbakestående føydalstat med enorm fattigdom til å bli en ledende verdensmakt som på mange vis er blitt selve drivnavet i verdensøkonomien. Visste du at de klærne du har på mens du leser dette sannsynligvis er laget i Kina? Eller at norsk frossenfisk er pakket i Kina?

Kina har en flere tusen år gammel historie bak seg, en historie som ingen annet land kan vise til. Under Romer-rikets velmaktsdager kunne eksempelvis Kina se tilbake på mer enn et tusen år med høyverdig kultur. Føydalstyre og utenlandsk imperialisme har holdt nasjonen nede i årtusener. Men så i løpet av få tiår har Kina befridd seg fra sine lenker, først med at kommunistene tok makten i 1949, siden med at landet på slutten av 1980-tallet tok steget til å bli en kapitalistisk verdensmakt.

Xinran er vokst opp i Kina og arbeidet lenge som journalist i radioen. I dag er hun bosatt i London. Hun har intervjuet mange eldre mennesker som har opplevd det utrolige som har skjedd fra Den Lange Marsjen til dagens høyteknologiske samfunn. Gjennom å fortelle deres historier usminket håper hun med dette ikke bare å gi oss ikke-kinesere et bilde av det som har skjedd men viktigst: å overlevere til dagens generasjon i Kina hvordan overgangen har vært og hvordan det var å leve bare for få tiår siden. Hennes bok er følgelig fylt med mye moralisme og kraftig kritikk mot viktige trekk i dagens samfunn. Ingen kan forestille seg hvordan det er å ha opplevd en fattigdom så utrolig at den omtrent ikke går an å beskrives til dagens samfunn. Xinrans styrke er å bringe disse beretningene fram, å levendiggjøre en viktig del av Kinas historie. Dessuten gir hun oss en sterk påminnelse om hvilken enorm drivkraft som lå bak det Kinas tidligere generasjon gjorde for å frigjøre landet og de ofrene de måtte gi.

Xinrans styrke er at hun er selv kineser. Hun er sterkt kritisk til mange sider av Kina i dag, ikke minst den offisielle historien. Særlig er hun opptatt av de mange katastrofale feilene som ble gjort etter frigjøringen i 1949, som den store hungersnøden på 1950-tallet og den senere kulturrevolusjonen. Hun er sterkt kritisk til det bildet av Mao Zhe Dungsom tegnes.

Hun har intervjuet høyt og lavt, gamle deltakere i Den Lange Marsjen, gateskomakere og generaler. Hun gir oss dermed et sterkt bilde av et Kina i forandring fra 1930-tallet og fram til i dag. Selv om det er kinesisk historie hun har viet seg til, er dette viktig for også alle oss andre. Det eksisterer mye uvitenhet og mange fordommer om Kina. Vi Vesten har ikke vært de flinkeste til å se på hva som skjer i andre land. Dessuten drypper det blod av hendene våre, og det gjør det den dag i dag. Xinran får fram dette og med en kraftig og kinesisk stemme roper hun ut fra boksidene, hvordan kan vi stille oss på den høye hest og fordømme som selv må bære ansvarer for mye av verdens elendighet på våre skuldre?

Boken er på mange tettskrevne sider men den er avgjort verdt lesing. Dette er noe som angår oss – og det vil det også gjøre i årene framover!