Dag Østerberg: Brahms, Gyldendal 2003 281 s.
En bok om Brahms, utgitt på et norsk forlag, uten å ha noen intensjoner om å være en biografi som kunne inngå som en opplysning- eller lærebok?
Javisst, foreligger det litteratur om Brahms fra før, men neppe i denne formen, for å si, med disse høye pretensjonene. For formålet med skriftet forfattet av kultursosiologen og filosofen Dag Østerberg er å kaste lys over komponistens samtid og la oss få et lite innblikk i hvorfor han ble den komponisten vi kjenner i dag.
Altså gjennom en biografis form skal vi altså trenge inn i rammene, motivene og drivkreftene bak Johannes Brahms. Prosjektet kunne i og for seg være akademisk interessant, men ærlig talt, det engasjerer ikke.
Siste del av 1800-tallet var en brytningstid. Industrialismen slo gjennom, Tyskland ble samlet til én nasjon og særlig innen kunsten og musikken opplevde vi at grenser ble flyttet. Brahms opplevde i sin levetid både den unge Munch og Wien-bosatte Freud og møtte også Gustav Mahler.
Johannes Brahms var født i arbeiderklassen i Hamburg, men valgte å tilbringe siste del av sitt liv som velstående komponist i Wien. Han ble mer eller mindre mot sin vilje den erklærte lederskikkelse for den ‘akademiske’ retning innen kunstmusikken, den som skulle bli tro mot de klassiske idealer og i første rekke bekjempet ‘det nye’, slik det kom fram gjennom verkene og ideene til Liszt og Wagner. Selv var Brahms en heller vanebestemt og beskjeden person som tilbrakte mye av sin på kneipe og oppførte seg gjerne tverr og lite høflig i borgerlig samvær. Utover sin musikk etterlot han seg ingen skrifter av teoretisk betydning som eksempelvis Wagner.
Det kunne i og for seg være interessant å belyse hvordan en ung hamburger-sønn velger den løpebanen han valgte og hva det er som får han til å bli så forstokket konservativ som han ble midt inne i en tid da alle mulighetene sto åpne. Ut av dette kunne det også være en ide å forsøke og sannsynliggjøre hvordan formen kan drepe innholdet, at ved å velge en akademisk ramme kan innholdet ofte bli kjedelig.
Jeg er ikke av dem som vil hevde at Brahms’ musikk er kjedelig. Jeg har i likhet med forfatteren opplevd store stunder med hans musikk. Men stort sett tiltrekkes jeg ikke av hans musikk. Det er ikke min smak, for å si det enkelt.
Derimot må det være fullt tillatt å la seg beruse av hans musikk, ja endog føle begeistring. Av og til må en derfor også se skrifter forfattet i entusiasme.
Men det jeg savner ved denne boka er det som kultursosiologen og filosofen Østerberg inviterer til, en inngående analyse av hva og hvorfor. Hva var det med Johannes Brahms som gjorde at han valgte å leve det ytre sett kjedelige livet han førte? At han kanskje ikke gjorde det, bør ikke forundre noen. For eksempel at han valgte prostituerte framfor et borgerlig familieliv, eller at han tilbrakte mye av sin tid over en øl på kneipe.
Som biografi er dette en fullt ut kompetent bok. Noen småting stusser en ved, som betegnelsen syngespillhuset i Bayreuth (når ble det framført syngespill i Bayreuth?) eller at den andre klaverkonserten i B-dur er så mye mer enestående enn den langt mer spilte første i d-moll. Det første kan jo tilskrives forfatterens klare sympati for Brahms’ konservative verdisyn, det andre kanskje konsertens oppsiktsvekkende Busoni-lengde (den første har også et visst omfang).
Men slikt er småplukk. Som biografi holder dette mer enn godt nok.
Men vi savner ennå forståelse for personligheten Johannes Brahms og hans tid.
