Om det moderne

Dag Østerberg har mye å fortelle og beviser i denne boken at han er en god forteller med god oversikt over det han søker å formidle. Hans hovedanliggende er nettopp det moderne slik det fremstår i en intellektuell diskurs, men på et nivå slik at det når ned til de som ikke har beskjeftiget seg med modernitetens kompleksitet tdligere. På et slikt nivå har den, etter mitt skjønn, sin største styrke -den fungerer best som en oversiktsbok, en innfallsportal til nettopp den kompleksiteten det moderne egentlig er, med sin opprinnelse, utfoldelse og til dels kanskje oppløsning. Men for all del, som forfatteren selv sier, dette er hans behandling av temaet, slik at det også er et godt bidrag til den idéhistoriske debatten.
Hva er så Østerbergs innfallsvinkel, den modernitetens kode som han mer eller mindre bygger hele boken på, hans egentlige altoverskyggende tese? 

Tre begreper er de grunnleggende eller de viktigste ved den modene kulturen eller moderniteten: Begrepene om det frie individ, fornuften og fremskrittet. Det er ved disse tre begrepene at tilværelsen blir forstått og tydet innen moderne kultur; fjernes ett eller flere, oppstår en annen livsanskulse eller kultur. En annen måte å erfare verden på. 

Deretter følger han dette kronologisk til verks fra den spede begynnelse, til denne kulturelle koden har fått endelig innpass i vestens kultur omkring 1740 og helt opp til vår egen tid. Kronologien i seg selv er helt grei, men den store styrken til denne boken er den brede spennvidden forfatteren har i det kulturelle nedslagsfeltet sitt. Fra å vise hvordan moderniteten blir behandlet på et tenkningsnivå (filosofisk, idéhistorisk, litterært), slik det tradisjonelt blir fremstillt, klarer han å å vise hvordan denne kulturelle koden manifesterer seg i ulike kulturelle sammenhenger. Det vil m.a.o si at der hvor de ulike temaer har blitt behandlet hver for seg, klarer han å se sammenhengen, hvordan de griper inn og påvirker hverandre. Klart det blir forenklinger, men med hans grunnbegrper klarer han på en overbevisende måte å lage en slags syntese over hva som er modernitetens egenart i forhold til de andre sammfunnsstrømningene den hele tiden møter fra ulike deler av samfunnet. Arkitektur, musikk, billedkunst, skuespill, politikk, vitenskap, kunst, industri, idrett, religion, kjønnsmoral, sjakk(!), foruten litteratur og filosofi blir drøftet innenfor denne modene konteksten.

Skal man kritisere Østerberg for noe, er det mest iøyenefallende disposisjonen. I den første delen er han drøftende og bruker mye tid på det han behandler for å gjøre seg forstått, men etter hvert som vi nærmer oss vår egen tid virker det som om han lider av tidsnød. Det blir knapt nok plass til å nevne de forskjellige aktørene før nye kommer inn, slik at den siste tidsepoken (etterkrigstiden) stort sett begrenser seg til oppramsing, foruten de tenkerne Østerberg har behandlet i tidligere verker, og som han da nødvendigvis mener spiller en større rolle enn andre. 

Men det er mulig at dette er en illustrasjon på den hektiske akselerasjonen man har hatt på alle nivåer i denne tiden hvor ting tidligere ikke endret seg på generasjoner, så tiår, mens det hos oss gjerne endrer seg med årstidene. 
I tillegg savner jeg en mer inngående drøfting på hvordan moderniteten som prosjekt blir problematisert og til dels går i oppløsning, eventuelt ikke gjør det. Men i denne fasen er han som nevnt mest opptatt med å få med seg alle bruddstykker av det kompliserte verdenssamfunnet i etterkrigstiden, helt opp til vår egen tid. Selvfølgelig er Østerberg innom dette på veien mot tusenårsskiftet, men p.g.a hans (til dels vellykkede) forsøk på å skape en helhetlig syntese må dette vike.

Det er nærliggende å spørre om Østerberg kommer med noe nytt. Så vidt jeg kan se er det lite av det på et empirisk nivå. Han fungerer best som en veiviser med en behagelig fortellerstemme, som aldri lar deg falle av lasset. Fordi boken er velskrevet, har få dødpunkter og blir oppløst av småvittige anekdoter og digresjoner. Som et lettfattelig oversiktsverk har den nok sin aller største styrke, og anbefales innen for den rammen. 

Vegard Aas Lockert