Knut Olav Åmås: Verdien av uenighet, Kagge forlag 2007, 213 s.
Knut Olav Åmås er kulturredaktør i Aftenposten. Han har skrevet en oppsiktvekkende bok om verdien av uenighet. Det er i tillegg befriende å få slike banebrytende tanker fra en som er sentralt plassert i norske media – og framfor alt i det tradisjonelt verdikonservative Aftenposten. Det lover godt i kampen mot det konforme forbrukersamfunnet som har trekk av å bli mer og mer ensrettet etterhvert som markedstenkingen vinner innpass såvel i det offentlige som i media.
Knut Olav Åmås gjør sine betraktninger fra et konservativt ståsted. Dette er en styrke, men kan også bli en svakhet, noe vi skal komme tilbake til. Det viktigste er at han skjærer gjennom alle dagsaktuelle hensyn og framhever verdien av uenighet som noe helt sentralt. Det helt essensielle er at han påpeker at uten uenighet kan det ikke finne sted nødvendig rom for korrigering og endring, med andre ord, utvikling.
Akkurat på dette punktet kunne vi kanskje ønske at han hadde brukt mer plass til å belyse hvordan bedrifter og virksomheter kontinuerlig er avhengig av korrigering og endring – nye ideer – for å bestå og utvikle seg. Da er det det ene individet som tillater seg å tenke på tvers som er det avgjørende.
Men forøvrig er boka hans full av aktuelle eksempler på hvor ille det kan gå når man holder seg fast ved dogmer og fastlåste posisjoner. USAs utenrikspolitikk belyses, Grisebuktinvasjonen på Cuba i 1961 er et eksempel, den nåværende Bush-politikken er et annet. Men også her hjemme har vi grove eksempler på eksempelvis justismord eksempelvis mot den multihandicappede Fritz Moen som det groveste og korrupsjonsskandaler som Siemens-konsernets systematiske overfakturering og tapping av Forsvaret.
Verdien av slike tanker som Åmås kommer med er uvurdelig store. Mer enn noe annet trenger vi å bli minnet om at det å tenke ‘på tvers’ er av uvurdelig betydning for oss som sivilisasjon. Selvsagt betyr frihetsaspektet mye – vår rett til fri tale og meningsytring – men kanskje mer betyr det at vi rett og slett er avhengige av korrektiver for å overleve, som menneskehet og sivilisasjon og som individer.
Den eneste svakheten jeg finner er at han enkelte ganger faller for fristelsen til å bli eksklusiv og sette seg på sin intellektuelle høye hest ved å hevde at han vil stå ‘alene’ som en dr. Stockman som taler den kompakte majoritet tvert imot. Dels gjennom at han flørter med begrepet ‘dissident’ – som i Øst-Europa har hatt og har sin store misjon men som det kan bli vel eksklusivt av oss i Vesten å påberope oss at vi skal være – og dels gjennom at han mener at i saker som FN’s miljøpanel eller den nåværende krigen i Irak skal han ha eksklusiv rett til å være uenig om hva flertallet mener. Altså, han hevder at klima og miljø ikke nødvendigvis behøver å ha noe med menneskenes forurensning å gjøre eller at USA’s krig mot Irak ikke behøver å være ‘gal’ (selv om USA’s utenrikspolitikk ofte framheves av ham som noe av de mest tragiske eksemplene på feilaktig ensporethet).
Her stikker den blå hoven altfor tydelig fram. At kloden raskt ødelegges eller at tusener på tusener av mennesker lider og mister livet i Irak er han uvedkommende – bare han får anledning til å være uenig med flertallet!
Ser vi bort fra disse skjønnhetsplettene er det en uhyre verdifull bok han har skrevet. Dette er tanker vi ikke får for mye av i vårt TV-pregete samfunn hvor konformitet og eferpeisme har fått altfor mye å si.
