Bjørvika 9.2.2013 Puccini: Preludio Sinfonico i A-dur, Wagner: Wesendonck-Lieder (Henzes versjon), Rachmaninov: Symfoni nr. 2, Accademia Nazionale di Santa Cecilia, dirigent: Antonio Pappano, Anna Larsson – alt
Fotos: Kulturspeile
Isen ligger i Bjørvika. Den hvite snøen funkler og glitrer i sola på denne midtvintersdagen. Og italienske musikere besøker oss og varmer med sitt spill.
Hva er det med italienske musikere som gjør at de setter farge og liv der de opptrer og setter publikum i godt humør? Vi vet ikke, men uansett årsak er dette et faktum. Vi kommer ut av konsertsalen, denne gang operaen i Bjørvika, i et salig godt humør. Det var ikke bare musikken som ble framført men at vi opplevde et overskudd som smittet sterkt!
Santa Cecilia-orkesteret fra Roma ledes av Antonio Pappanosom var vår hjemlige operas musikksjef for ikke så lenge som for tyve år siden, den tiden de holdt til på Youngstorget. Overgangen til de nye forholdene ved hans tidligere arbeidsplass er ikke ubetydelige. Rent ut sagt, de er eventyrlige. Santa Cecilia-orkesteret som han nå er sjefsdirigent for, er Italias fremste. Britten med italienske foreldre er også musikalsk ansvarlig for Covent Garden-operaen i London. Han sier at det var i Norge det startet i sin tid, det var her fikk han sansen for opera.
Det gjenspeiler seg i de verkene orkesteret spilte i Oslo. To av dem er opera-relatert i og med at de er skrevet av operakomponister som skrev omtrent ikke annet enn opera, utenom disse to verkene og et par til. Wesendonck-Lieder må i tillegg regnes som en slags forstudie for Wagners senere Tristan og Isolde. Ikke bare musikalsk, det hører vi noen steder, men også i det virkelige liv. Denne operaens innhold med ulykkelig kjærlighet og bedraget og sviket mot sin nære venn er noe Wagner hentet fra sitt eget liv da han likesågodt innledet et ulykkelig forhold til kona til sin velgjører, den rike silkehandleren sveitseren Wesendonck som var den som ga ly for Wagner på den tid han var bannlyst over så å si hele Europa for sin deltakelse i Dresden-opprøret i mai 1849. Mathilde Wesendonck skrev tekstene til sangene.
Sangene preges av en dyster stemning. De skaper ikke akkurat livslyst for å si det slik. Det var også her i Sveits at Wagner første ekteskap raknet. Vi har opplevd den svenske sangerinnen Anna Larsson før her i Bjørvika i den flotte framføringen av Mahlers andre symfoni med Zubin Mehta i åpningssesongen. Men for å være ærlig, disse sangene tok oss ikke slik Mahler gjorde for litt over fire år siden. Den gang var det elektrisk. Nå ble det i Henzes noe nedstrippete kammerversjon rett og slett tungt.
Da hjalp det atskillig med en liten dose ungdommelig Puccini som innledning. Her fikk vi en forsmak på hva som kom til å komme fra denne frodige komponistens hånd. Det symfoniske preludium er et av de få verkene han skrev utenom sine operaer.
Orkester og dirigent satte alle kluter til i framføringen av Rachmaninovs andre symfoni. De maktet helt å skli utenom det søtladne som komponisten kan invitere til i denne symfonien. Her ble det i stedet en oppvisning i saftig og velklingende orkesterspill. En avgjort fulltreffer som markerte starten på det som kom til å komme denne kvelden.
Konserten var ikke slutt med det oppsatte programmet. Jubelen i salen og den gode stemningen orkesteret hadde satt oss i ville ikke gi seg. Hele tre ekstranummer med orkesteret kom til å følge, blant annet mer Puccini og til slutt litt Elgar. Slikt er absolutt sjeldent å oppleve! Dirigenten måtte til slutt si ‘god natt’ til publikum – på klingende norsk – for neste dag og en ny konsert i Stockholm ventet.
Det var en humørbombe som gikk av i operaen denne lørdagskvelden. Pappano gjorde absolutt inntrykk av å trives ved å se hvilke eventyrlige forhold som hans gamle arbeidsplass nå kan nyte godt av.
Men vi syntes det var stusselig at programmet til Den Norske Opera & Ballett ikke hadde fått med seg at Pappano hadde vært musikksjef ved Den Norske Opera.