En klangverden utenom det jordiske

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 15.11.2012 Ligeti: Atmospheres, Wagner: Preludium fra Lohengrin, Debussy: Jeux, Ravel: Daphnis et Chloé Suite nr. 2, Schumann: Symfoni nr. 3, Berliner philharmoniker, Simon Rattle – dirigent

Berlin-filharmonikerne ga oss en klangverden fra omtrent det hinsidige. Tettere, vakrere og mer gudelik musikk, først og fremst klanger, er aldri blitt framført på Den Norske Operas scene i Bjørvika før, kanskje med unntak av det samme orkesteret da det besøkte samme sted for fire år siden.

Men mens konserten i 2008 bar preg av et slitent orkester på vei hjem etter en lang turne var det denne gangen på det mest uthvilte og konsentrerte. Hvilket ikke ble tatt ut i eulenspiegelske skøyerstreker men i tette klaseakkorder og i iøynefallende klangpreget musikk. Kanskje bevisst valgt etter det grandiose inntrykket den da nye Bjørvika-operaen hadde gitt en begeistret Simon Rattle ved forrige besøk, Denne gangen valgte de Oslo og akustikk-himmeldommen i Bjørvika som første stopp for høstturneen som strekker seg over flere uker og vil inkludere alle nordiske hovedsteder før den ender opp i sør-Europa.

Åpningen med Ligeti var rett og slett noe som må sies å være utenom det jordiske. Det var en verden av klang som åpnet opp for en verden langt utover det å oppleve et fysisk nærværende orkester på podiet i et operahus en torsdags kveld. Fra første stund av ble vi næmest fullstendig sitrende og elektrisk henført av det vi hørte. Strykerne hvisket til oss i tette klangmasser sammen med blåsere i tett sammenknyttede formasjoner, knapt hørbare men sugende og betagende.

Det var denne musikken som Stabley Kubrick gjorde bruk av til sin film En Romodysse. Utenomjordisk musikk og en fremførelse i samme ånd, bokstavelig talt.

Ligeti gikk uten opphold rett over i Wagners forspill til Lohengrin. Sømløst og uten pause gikk vi veien fra Ligetis lydmasser med bruk av klaseakkorder på fem oktavers spenn spilt samtidig til Wagners kromatiske musikk. Men uttrykket ble det samme, fra det ene med hviskende strykere til det andre med hviskende strykere bare avbrudt av korte fem sekunder som vi knapt registrerte. Dette var genialt!

Disse to verkene gjorde størst inntrykk på undertegnede denne kvelden. Til de grader slo Ligeti og Wagner fullstendig knock out på alt annet at vi måtte nesten gjøre bruk av tiden med de impresjonistiske klangene til Debussy og Ravel som fulgte til rett og slett å komme oss til hektene.

Med Schumanns Rhin-symfoni fikk orkesteret vist hvilket eminent grep det har om sine klassikere. Tett og intenst kom dette nærmest tonebildet i fem satser, hvor vi fornemmet Rhinens stryk og skvulpende bølger og med de monumentale borgtårnene på åssidene og katedralene i byene.

Berlin-filharmonikerne har holdt sin posisjon som ubetinget et av verdens ledende orkestre, om ikke det ledende, i snart hundre år. Det består av førsteklasses musikere som i følge Simon Rattle ikke spør hvordan, men hvorfor.

Vi husker den spontane begistringen han viste ved forrige besøk. Den gang eksploderte han nærmest i glede over å få opplevd en slik sal og omfavnet en av arkitektene umiddelbart etter konserten. Sikkert er det at inntrykkene fra den gangen telte godt med til årets besøk.

Før konserten startet entret en ex sikkerhetspolitisjef scenen. Hva har skjedd nå? tenkte vi. Mere muslimbråk eller høyre-ekstremister fra vestkanten? Men ikke annet enn at riksantikvar Jørn Holme endelig offisielt skulle stadfeste at operabygget i Bjørvika nå formelt var fredet. Ikke fordi det var rivingstruet men fordi det i likhet med Slottet og Akershus Festning er et viktig monumentalt byggverk for vår nasjon.

Med kanskje verdens fremste symfoniorkester på plass ble dette understreket med ettertrykk.