Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 21.10.2010, Mahler: Symfoni nr. 9, Den Norske Operas Orkester, dir.: Leif Segerstam

Mahler musikalske univers er stort og omfangsrikt. Det er snakk om mektige proporsjoner. Han ville inkorporere ‘en hel verden‘ i en symfoni. Og sannelig om han ikke kom langt på vei med det!
Uansett er det umulig at Mahler ikke gjør mektig inntrykk. Kanskje for mektig. For i hans enorme toneverden kreves det en stringens og nøyaktighet for å nå fram. Og det var kanskje det som dirigent og orkester hadde problemer med i går.
Jeg vil understreke for å unngå misforståelser, Mahlers musikk er mektig og enormt vakker og Leif Segerstams ledelse av denne musikken er langt på vei stor. Uansett gjør det stort inntrykk å oppleve denne symfonien og fører til at en kveld med Mahlers niende og den finske dirigenten blir en svært minnesverdig opplevelse.
Men prikken over i’en savnet vi. Førstesatsen kom alldeles skeivt ut. Den har en svært rolig puls som egentlig hviler på en enkelt frase, eller to slag i paukene. Dette gjør den til en langsomt – svært langsomt – skridende marsj, og noe langt unna full utblåsing med stort mundur slik Leif Segerstam fikk det til i går. Det gjelder her som i mange andre forhold i livet, det gjelder å holde igjen… Mellomsatsene, de grovt tegnete scherzi’ene, ble også hengende, med unntak av at sistedelen av tredjesatsen rodde seg overraskende godt inn.
Når vi har sagt dette, er det bare å bøye seg i støvet for gjennomføringen av sistesatsen. Her holdt orkester og dirigent oss i nesten åndeløs spenning. Knapt et hark, eller endog et pust, var å høre i salen de siste minuttene der strykerne hvisket seg til et farvel av umåtelig skjønnhet.
Derfor kunne vi gå ut av operaen en søndags kveld med en alldeles herlig opplevelse syngende i oss. For sistesatsen oppveide totalt de svake elementene med de foregående satsene, det ble som en reise inn i noe som bare opplevdes som himmelsk.
I hvilken retning ville Mahler gått med sin musikk hvis han ble forunt å leve lenger? Svaret kunne vi få i avslutningen av denne niende symfonien som fortsetter umiddelbart i samme stemningsleie i hans tiende, som han ikke helt fikk fullført. Med sine lange linjer og oppløsende tonalitet beveget han seg allerede i det samme grenselandet som hans samtidige Wien-kolleger – Schönberg, Alban Berg og Webern – lagde et formalisert system for gjennom sine tolvtoner, det vil si ‘demokratisk’ likestilte toner. Men Mahler søkte ikke den rasjonelle system-veien, han var mer følelsesmessig og ekspresjonistisk.
Men uansett, hans musikk og i særdeleshet den niende symfonien gjør et mektig inntrykk.