Bedre og bedre

Bjørvika Den Norske Opera & Ballett 28.9.2012, Ludwig van Beethoven: Leonore-ouverture nr. 2, symfoni nr.2 D-Dur op.36, Wagner: Hollenderens monolog fra Den Flyvende Hollender, Richard Strauss: Symfonisk fragment fra Die Liebe der Danae, Wagner: Wotans Abschied fra Die Walküre, Operaorkestret, John Helmer Fiore – dirigent, Terje Stensvold – bassbaryton

Terje Stensvold er som årgangsvin: han blir bedre og bedre med årene. Denne utrolige sangeren gikk av med pensjon fra Den Norske Opera i 1999 (!), men etter dette skjøt karrieren hans fart. Han står nå på den absolutte høyden. Han er blitt utrolig etterspurt på de store scenene i Europa. Om noen dager synger han i en av sine yndlingsroller i Berlin, en by han stadig gjester enten det er på operascenen eller med Berlin-filharmonikerne. For et par sesonger siden fikk han prisen som beste operasanger i Sverige for sin Wotan.

Det var også tydelig å merke på konserten i går. Det er først og fremst i de to rollene som han jevnlig gjester de største operahusene med, nemlig tittelrollen i Den Flyvende Hollenderog Wotan/Der Wanderer i Nibelungen-Ringen, at han fester grepet. Han kan han ta med seg regierfaring og impulser fra de fremste operascenene i Europa og selv om konsertutdragene fra Den Flyvende Hollender og Die Walküre ble framført uten dekorasjon og kostyme i går var det uten tvil Terje Stensvolds sterke sceniske nærvær og hans mimikk som trollbandt oss i tillegg til stemmen. Han blir rett og slett levende på scenen i de dramaene han formidler.

Det er også sterk kost han formidler. Wotans avskjed fra Die Walküre er også den scenen som avslutter den andre operaen i Nibelungen-Ringen. Her tar Wotan (Odin) farvel med sin yndlingsdatter Brünnhilde mens han dømmer henne til evig liv på klippen omspent av flammer. Den nesten tyve minutter lange scenen dør langsomt hen til musikk som illuderer flammene som slikker opp og til Wotans fortvilelse når han må gjøre noe som nærmest river hjertet ut av ham.

Hvorfor det var nettopp Terje Stensvolds sceniske erfaring som skapte ekstra trøkk til disse to utdragene, fikk vi tydelig demonstrert i ekstranummeret, Aftenstjernesangen fra Tannhäuser. Til det sanglige kan vi ikke si annet enn at dette var flott, men forskjellen til de to utdragene fra Den Flyvende Hollender og Die Walküre ble stor. Han evner på nesten magisk vis å gi sjel til Wotans fortvilelse og Hollenderens klage. Vi bare noterer at Terje Stensvold har utviklet seg ytterligere med den sceniske erfaring disse to rollene har gitt ham de siste årene.

Det må også sies noen rosende ord om Operaorkestret. Med denne konserten viste orkesteret at det har urtviklet seg betydelig siden de flyttet inn i Bjørvika i 2008. Det var først og fremst presisjonen i strykerne vi festet oss ved denne gangen. I Beethovens andre symfoni fikk vi både trøkk og spenst. Wagner og Richard Strauss med den store besetningen dette krever, klang praktfullt.

Orkesteret teller nå langt over 100 musikere og det er en formidabel økning siden Youngstorgets dager. Og at det blir bedre og låter tettere og mer samspilt er en nytelse å registrere!