Opera – we love you!

Sesongen 2011-12 har til nå vært den sterkeste i Bjørvika-operaens korte historie. Vi har opplevd en rad av store oppsetninger. Høydepunktene har vært mange og nedturene tilsvarende få.

Det lå lenge i kortene at man ønsket å være forsiktig i starten når Bjørvika-operaen sto ferdig i 2008. Man ville ikke forskreve seg. Det er et praktfullt hus, og plasserte seg umiddelbart blant verdens fremste når det gjaldt utforming og tilrettelegging. Internasjonalt høythengende priser vanket også på arkitektfirmaet Snøhetta for løsningen.

Men opera i Norge har ingen sterke tradisjoner. Det var først på slutten av 1950-tallet at vi fikk etablert en nasjonalopera som da måtte holde hus i et opprinnelig kinolokale. Man holdt derfor bevisst litt igjen i 2008. Klokelig antok man at det ikke var gjort i en-to-tre å få opp nordmenns operainteresse i tilstrekkelig grad til å fylle et hus 300 dager eller mer i året. Dessuten skremte sporene, blant annet fra den nye finske nasjonaloperaen som måtte kutte forestillinger nesten en halv sesong bare få år etter åpningen.

Dette førte også til berettiget kritikk om at det var for lite opera. Men den sesongen vi har bak oss viser klart og tydelig at opera i det store formatet har vært et lenge savn i Norge og når først forholdene ligger til rette for det, strømmer publikum til. Man har ikke forskrevet seg.

Sesongen vi har vært gjennom har vist oss en rekke praktfulle oppsetninger med en eventyrlig kinesisk-influert Tryllefløytensom den første av de helt store forestillingene. Så har det fulgt slag på slag. Ennå spilles det operaforestillinger i Bjørvika fram mot sommerferien. Det er egentlig unikt at folk oppsøker operasalens mørke når vi har det lyst så å si døgnet rundt.

Vi fikk en gjenoppsetning av Verdis Macbeth, Stein Winges triumf fra tiden på Folketeatret. I Bjørvika ble oppsetningen kraftig forsterket av den fremragende akustikken. Fra grava smalt det i sterke tutti som i fyrverkeri under dirigenten John Fiores taktstokk.

La Bohème ble et foreløpig høydepunkt. Grorud-gutten Stefan Herheim er Europas ‘hotteste’ navn på regisiden for tiden og premieren på den første nyoppsetningen av denne operaen på over femti år i Oslo ble oppmerksomt fulgt av et opera-interessert Europa. Få kunne føle seg skuffet over en oppsetning som riktignok inneholdt mye artigheter og nye måter å se det på, men som likevel må sies å være den ‘mest konservative‘ – om et slikt uttrykk kan brukes om det han gjør – av Herheims oppsetninger vi har sett til nå.

Aïda ble likevel den oppsetningen vi syntes best om av det vi så denne sesongen. Dette var lagt opp som skikkelig grand opera med spektakulære scener og mye folk på scenen. Oppsetningen skjedde i samarbeid med The Royal Opera i London, det andre samarbeidsprosjektet med dette operahuset i Bjørvika-operaens historie.

Men vi skal heller ikke glemme den tredje Monteverdi-operaen vi opplevde i Bjørvika, Ulysses hjemkomst. Nordmannen Ole Anders Tandberg sto bak en frisk og frekk oppsetning om Odysevs heltegjerninger som ikke bar noe preg av å være tynget av årene.

Det har også vært nedturer. Tristan og Isolde ble en heller kjedelig og grå oppsetning og var merkelig kraftløs i forhold til den spenstige oppsetningen som gikk på Younstorget for tredve år siden.

Operasesongen representerer et strålende ettermæle for operasjef Paul Curran som riktignok valgte å trekke seg midt i sesongen før åremålsperioden var utløpt. Men repertoiret var likefullt hans – den æren skal han ha.

Det har ikke bare vært opera. Dans og ballett for ikke å si konserter har preget aktiviteten i sesongen som gikk. 

Vi har hatt besøk av Leif Ove Andsnes hele to ganger i sesongen som gikk og verdens kanskje fremste dramatiske sopran i dag Christine Brewer kom på gjenvisitt.

Spesiell ros vil vi gi til Bjørvika-ledelsen for at de åpner opp for ‘annen aktivitet’ som i sesongen som har tatt en helt annen innretning enn trekkspillaftener. I år innebar det en forestilling om reggaelegendene Bob Marley og Peter Tosh. Ved å gjøre slikt er Bjørvika-operaen med på å få operahuset – og dermed opera og klassisk ballett – vekk fra det eksklusive stemplet som dessverre preger denne kunstformen mange steder og som gjør den lite tilgjengelig for brede lag. I Norge opplever vi gledelig nok det motsatte.

Et kraftig punktum settes med gjestespillet i Savonlinna i sommer med Peter Grimes og Den fjerde Nattevakt. Savonlinna-festspillenes program oppsummerer ganske treffende at med det nye operahuset i Bjørvika har Den Norske Opera & Ballett etablert seg som noe av det mest interssante blant operaensembler i Europa!

Opera – we love you! Dette kunne stå som et utropstegn etter den fantastiske forestillingen av Carmen som ble overført direkte på operataket for kanskje opp mot 6000 tilskuere i april 2009. Det oppsummjerer kort og greitt operasesongen 2011-12.