Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 25.5.2012, Kverndokk: Den fjerde Nattevakt, Espen Langvik, Marita Sølberg, Ketil Hugaas, Angelica Voje, Nils Harald Sødal, Thor Inge Falch, Ingebjørg Kosmo, Frida Jansson, Svein Erik Sagbråten, Mariann Fjeld Olsen, Carsten Stabell, Musikalsk ledelse: Rolf Gupta, Regi: Ivar Tindberg
Det rimer, Gisle Kverndokks opera over Falkberget store fortelling er frossen i alle ledd. Frossen fordi musikken på en fabelaktig måte illustrerer kulde, snø og is på en måte jeg aldri før har opplevd i kunstmusikken (Vaughan Williams får ha meg unnskyldt!). Dette slår deg umiddelbart i åpningstaktene. Mer enn noe annet blir vi ført til Røros med førti kuldegrader, rimfrost og hard vedfyring.
Men operaen er frossen også på andre måter. Et kuldesjokk eller et eller annet må ha skjedd på veien fra Youngstorget til Bjørvika. Da vi så den i 2005 var vi overbegeistret. Nå kunne vi styre vår entusiasme. I den innholdsløse førsteakten begynte vi faktisk å kjede oss. Årets oppsetning manglet rett og slett stinget. Det var ikke trøkk nok og det dramatiske forløpet falt pladask.
Kanskje hadde ikke operaen tålt overgangen til større forhold. Kanskje, fordi de svakhetene som var der allerede for syv år siden, kom så åpenbart til syne når det hele ble brettet ut på en større scene.
Det som slo oss først var at ariene manglet kraft og retning. Du kan vanskelig gi en replikk som “Ja, Benjamin” et musikalsk språk. Kverndokk er vidunderlig god i orkestersatsene, men opera er noe mer enn orkester og musikk. Du skal også gi personene et levende innhold, og det savnet vi så altfor tydelig her.
Pila peker også klart på libretto og regi. Og dessverre må vi si at librettoen ga ikke Falkbergets historie nok rettferdighet. Og regien ble under nye og store forhold altfor poengløs og uten sting.
Er vi for kritiske? Eller har vi selv forandret oss siden 2005? Vi håper inderlig det siste, men mener på ingen måte å være for kritiske. For å være ærlig så er store deler av operaen svært vakker, det er musikk som betar deg og fortryller deg, du har aldri før opplevd islandskap, snøens knitring og isens stille knirk som i denne operaen. Og fantasien fortsetter å løpe, for du føler deg også hensatt til Rørosvidda i mørket med ulvehyl mot månen.
Det siste ble sittende igjen, og det fortsetter å synge i hodet vårt ennå, mange timer etter forestillingen.
Librettoen bygger på en av Johan Falkbergets fortellinger fra Røros. Han var selv derfra, hadde jobbet i gruvene som bergmann fra åtteårs-alderen, ble siden journalist og redaktør og satt endog en periode på Stortinget. Falkberget kan derfor gi oss et levende Røros-miljø bedre enn kanskje noen annen. Men den sterkt engasjerte sosialisten faller ikke for enkel sosial realisme. Det er levende mennesker han skildrer på godt og vondt. Selv om librettoen har konsentrert seg om kjernen i kjærlighetsfortellingen, bringes vi likevel inn i klasseskillet mellom bergfolket og dignitærene i Røros-samfunnet, bergverksdirektøren og folkene rundt ham. Klasseskillet er der. Det setter sitt preg på alt, også i Jante-hentydningene vi ofte penses inn på.
Vi vil på ingen måte vende tommelen ned for denne operaen. Men svakhetene ble for åpenbare i Bjørvika. Ta eksempelvis rollen til Kathrine Sigismund. Her var den gitt en såpass formidabel sanger som Marita Sølberg. Hun har gledet oss på mange forestillinger og har kapasitet nok til å medvirke på Berlin-filharmoniens sesongavslutningskonsert på Waldbühne i Berlin. Men her falt hun helt gjennom. Hvorfor? Fordi komponisten ikke har gitt en av hovedpersonene materiale til å synge på. Det er nettopp ariene som særpreger store operakomponister som Verdi og Puccini. Og Wagner, som hatet arier, laget monologer av dramatisk og tildels langvarig tyngde.
Den som derimot hadde fått materiale til å synge på og synge sterkt, var Angelica Voje. Vårt nye sangskudd er i tillegg same og dette lager et ekstra poeng. For Røros er stedet for vår sørligste samebosetning. Inntil Tsjernobyl forgiftet mosen her, var reindriftsnæringen stor på Røros. Men hun savner ennå tilstrekkelig tyngde og scenisk erfaring. Det håper vi vil komme!
Vi må også si noe positivt om Ketil Hugaas. Han er handlingens brumlebasse og en godslig bestefarsfigur (her onkel). Også de to jomfruene, Ingebjørg Kosmo og Frida Jansson, ga handlingen løft og bevegelighet. I tillegg til Mariann Fjeld Olsen opplevde vi dem i herlige scener som skravlende damer.
Korpartiene var også flotte og bidro til å heve operaen. Høydepunktene kom når Kverndokk lot musikken spille ut, koret bidro delvis som statister og handlingen foregikk på flere plan samtidig ved hjelp av dreieskiva. I disse scenene fikk instruktør Ivar Tindberg vist at oppsetningen såvisst har sine kvaliteter! Lyssettingen til Kristin Bredal var delikat og smakfull.
Et ekstra pluss vil vi gi til det spåklige som holdt seg til lokal trøndersk hos bergmannsfolkene, Gunnhild og hennes onkel, mens de bedrestilte lag, presten og direktøren, snakket (sang) sobert bokmål.
Men summarum: Dette ble likevel for kjedelig. Og for operakomponist Kverndokk må første bud heretter være å skaffe seg gode nok librettister og dramaturger. Han har jo fått vist at dramatisk operamusikk kan han!
