25 år på tronen

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 25.3.2012 Haydn: Sonata in C minor Hob.XVI: 20, Bartok: Suite op 14, Debussy: Images book 1, Chopin: Waltz, Op.70, No.2 in F Minor, Waltz, Op.70, No.1 in Gb Major, Waltz, Op.70, No.3 in Db Major, Ballade No.3, Waltz, Op.42 in Ab Major, Nocturne Op.62, No.1, Ballad No.1 , Leif Ove Andsnes – klaver

Hvor utrolig det enn høres, Leif Ove Andsnes har vært konsertpianist og stått i i rampelyset i 25. I et kvart århundre har han opptrådt på podiet, her hjemme på festivaler og konserter og verden rundt i de aller mest prestisjefylte orkestersalene med de fremste orkestrene og dirigentene. Han har skaffet seg et formidabelt navn internasjonalt, har vunnert det som er av priser og ble endog i britiske Times en gang i begistring utropt som verdens beste pianist! Bare som eksempel: på forsommeren drar han over til solfylte California som festivalleder i en uke i Ojai.

Disse årene har gått raskt. Vi husker tilbake på 90-tallet da de eldre damene etter å ha hørt Rachmaninovs tredje klaverkonsert undret seg i pausen: ‘Hva heter den u-u-nge mannen?‘

Med en slik merittliste bak seg er det til å undres over at mannen knapt er fylt de førti, en respektabel alder til å starte en karriere, som Kirsten Flagstad i sin tid. Men nå er han blitt familiefar og har behov for å trappe det hele noe ned. Denne 25-års jubileumsturneen med konserten i Oslo inngår i en lang serie med opptredener i USA og Europa. Så lenge har han stått i vår fokus at vi nesten godtar ham som en fast del av vår tilværelse.

Det som fascinerer ved ham er ikke utelukkende det suverene spillet eller den briljante teknikken. Det er rett og slett måten han får kontakt med med sitt publikum, måten han spiller til oss og får oss med. Han har en evne til å kommunisere og fange oss slik at en enkel frase på klaveret blir fascinerende og elektrisk.

Alene med klaveret opptrådte han foran en fullsatt Bjørvika-opera i går. Under slike forhold ser vi hvordan klaverutøveren nettopp er blitt den giganten han er. Det er i sin essens måten han gjør det på, formen, at han opptrer som den han er, enkelt, likeframt, uten dikkedarer og divanykker, uten unødvendig føleri. Faktisk kunne han være en vanlig sjøgutt fra Vestlandet, riktignok striglet og i pendress og slips men med sleiken på plass.

Chopin utgjorde den ene tredjeparten, hvis vi regner med alle ekstranumrene som sisteavdeling, av programmet i går. Før pause fikk vi Bartok ‘barbariske’ rytmer og vakre men kanskje noe utflytende Debussy. Haydn var det det startet med for unge Leif Ove i sin tid. Han sier selv at Haydn er en komponist man absolutt ikke skal kimse av – se forøvrig Kulturspeilets intervju med Andsnes i 1999.

Det er suget, det å bli tatt inn i musikken på en fortryllende måte, som slår oss når vi hører ham på klaveret. Her står han alene med sitt store flygel bare med fingrene sine og musikken som budskap til 1400 åndeløse tilhørere. Og det var til tider så knyst i salen at man så å si kunne høre knappenåla – men til gjengjeld slapp begeistringen seg løs til ‘tredje avdeling’, ekstranumrene.

Det ble en nesten endeløs rekke av ekstranummere i går med det siste, bassgangene i Griegs Gangar, som tronen på verket etter min mening.

25 år på tronen, en milestein. Men vi har fortsatt mye å se fram til med denne mest kjente av nålevende norske utøvere.

Vi gleder oss!