Reinspikka Ibsen

Bjørvika 10.10.2011 Søderlind: Fruen fra havet, Ingebjørg Kosmo, Ole Jørgen Kristiansen, Michael Weinius, Ann-Helen Moen, Nils Harald Sødal, Ketil Hugaas, Christel Elisabeth Smith, Carsten Stabell, Musikalsk ledelse: John Helmer Fiore

Hva er vitsen? Ibsen skrev naturalistiske dramaer med nøye sceneanvisninger og dialoger med mange tankestreker, komma’er og kolon. I teksten og tegnsetningen framgår mye av hvordan han forestilte seg at personene hans tenkte, funderte eller fabulerte. Hva er så vitsen med å oversette dette til opera? Og attpåtil ta utgangspunkt i tekstene omtrent så reinspikka som de er, og la de framstå i form av arier?

Det sier seg selv, det går ikke bra.

Ragnar Søderlind skal ha mye ros for sin opera Fruen fra havet, og det skal vi komme tilbake til. Det er helt klart at deler av operaen er spennende og dramatisk og tar tak i deg. Men som helhet holder ikke dette mål.

Det viktigste er at librettoen – operateksten – bommer. Her har det vært gjort en grov feilsatsing. For det lar seg rett og slett ikke la seg å oversette et normalt Ibsen-drama, så å si med all teksten og tankestrekene i behold, til operaspråket. Verdi gjorde eksempelvis aldri dette med Shakespeare eller Schiller når han tok utgangspunkt i deres stykker.

Vi merket det allerede etter et par takter. Ibsen lar personene falle inn med dagligdags bemerkninger når de møtes og konverserer – en tekst full av full av tankestreker og pauser – og dette blir rett og slett umulig når det skal videreformidles gjennom solister, et svært kor og et symfoniorkester på langt over hundre.

Dessuten svikter komponisten grovt flere steder. Han makter ikke å tonesette, lage spenn i den dialogen Ibsen har nedfelt. Det klumper seg i digre hauger av plutselige tutti-klanger uten mål og mening. Hvor mye savnet vi ikke en langstrukken Richard Strauss eller Wagners evighetsmonologer i dette?

I tillegg spriter han opp med mer eller mindre folkekjære korsanger, særlig utover i annen del. Noen ganger kan det fungere – eksempelvis med assosiasjoner til Havmannen, andre ganger blir det helt malplassert. Det absolutte lavmålet kom med «Vi vandrer med freidig mot…» Hva er vitsen? Utenom dette, åpningsskvensen med koret var flott!

Når alt dette er sagt, står det ikke å nekte for at operaen kan gjøre stort inntrykk. Når musikken, dialogen/operaeriene koker ned til det essensielle – Elidas lengsel mot havet og det ukjente – og vi slipper å plages med unødvendige tuttipartier, kan det gi stort og mektig inntrykk. Vi oppplevde det i scenen mellom Wangel og Elida rett før pausen og vi opplevde det mot slutten. Dessuten tar komponisten skikkelig tak i stoffet mot slutten av operaen og gir oss en formidabel sistetime. Han får klart fram mye av det grunnleggende for dramaet, at Elida endelig har fått frihet og derfor tar et valg stikk i strid med hva som eksempelvis skjedde i Et Dukkehjem.

Det er så mye bra å si om musikken Søderlind har laget at vi bare må beklage at han brukte denne til å gyve løs på en Ibsen-tekst. Vi kan godt forstå at det som ligger under Ibsens drama – draget mot det ukjente og havet – kan være spennende og føre tankene hen til Wagner og Den flyvende hollender. Men det holder med en orkesterpastisj fra Wagner i Søderlinds opera, det blir rett og slett noe patetisk når Wagners Røde seil-fanfarer også dukker opp i tilknytning til bemerkningen om det engelske skipet i fjorden. Dette ble for tykt!

Til dette må tillegges at når komponisten gjør bruk av det store orkesterapparatet til lengre orkestrale mellomspill opplever vi noen frydefullt øyeblikk. Musikken spiller også opp mot havet, bølgene og vinden – og dette låter rett og slett underbart skjønt! Det er slike opplevelser vi kunne ønske at resten av operaen var fyllt med, og ikke gikk i sånne fatale katatrofale feller som vi så alfor ofte opplevde i denne operaen.

Av solistene må vi si at den konsertante formen bandt flere av dem unødvendig. Vi savnet mimikk og innlevelse. Vi vil også si at minst en av personene kunne være kuttet ut i operaversjonen. Ingebjørg Kosmo viste iskald ro og tyngde i sin rolle og bidro sterkt til flere minnesverdige opplevelser i dramaet. Godt likte vi også Ketil Hugaas og vi må gi ros til forestillingens nye norske stemme, sopranen Christel Elisabeth Smith. Henne skal det bli spennende å følge utover!

Da vi gikk fra operaen etter forestillingen og sykler fulgte havkanten i mørket, kunne det ikke unngå oss å legge merke til at par etter par var opptatt med livlig diskusjon om hva de hadde sett. Dette er bra, det viser at operadramatikk berører og kan ta tak i oss. Men vi undret oss likefullt over et par som gikk rett foran oss. De kjente vi igjen fra et par benker foran oss i salen. Her hadde de som omtrent de første brått reist seg til stående applaus. Men nå var det tydeligvis ikke lenger fullt så bra etter det lille vi kunne oppfatte av den temmelig høyrøstede diskusjonen.

Når vi opplever slikt, må vi undres. Hva er så vitsen med de stadige stå-opp øvelsene? Har ikke medvirkende og komponist krav på å få et ærlig svar tilbake?

Konklusjonen vår må bli: Ibsen gjør seg absolutt best på teater!