Glimrende operahistorie

Arvid O. Vollsnes/Harald Herresthal (redaktører): Norges opera- og balletthistorie, Opera Forlag 2010 355 s.

Det er først og fremst utgivelsen – den samlete historien til norsk opera og ballett gjennom århundrene – som er det viktigste ved denne fremragende boka. Det er en praktbok i enhver forstand. Formatet er i dyptrykk og boka er utstyrt med store bilder. Det er første gang vi får en slik samlet framstilling av hva som har skjedd på operaens og dansens område i Norge siden 1700-tallet – og resultatet er imponerende. Det viser at sang og dans har stått sterkt i brede lag av det norske folk opp gjennom årene, faktisk så sterkt at det jevne publikum ikke behøver å lide av noen mindreverdighetskomplekser ved (for sikkerhets skyld) å reise seg og gi stående applaus til enhver utlending som besøker oss.

Har ikke opera og dans funnet sted i en eller annen form helt siden begynnelsen av 1800-tallet? Og har ikke Norge for eksempel fostret den kanskje største kvinnelige røsten i det forrige århundre, nemlig Den Norske Operas første sjef?

Dessverre er denne praktboka også fylt av småfeil og noen viktige artikler som rett og slett blir for pinlig tynne til at vi kan gi boka vår uforbeholdne hyllest. Det er ikke så viktig at det bommes med noen årstall hist og her, slikt regner vi med at rettes opp ved neste korsvei. Verre er det at et par viktige hovedartikler blir stående som rett og slett åpne spørsmål.

Jeg tenker først og fremst på den viktige beretningen om Den Norske Opera i årene på 1960-tallet og fram til ca. 1995, dvs. årene rett før man konsoliderte det sterke nivået på opera og dans i Norge før man flyttet inn i Bjørvika. Her er det pinlig svakt, lite vurdering og plassering av de enkelte operaforestillingenes plass og betydning, særlig på 1960-tallet. Artikkelen om dans i samme periode er stikk motsatt, fyldestgjørende, fremragende og god. 

Jeg skal ta noen eksempler: 60-tallet kan se tilbake på en forestillingsfrekvens med store oppsetninger som selv med dagens øyne er imponerende selv om det kunstneriske resultatet ikke alltid var like godt. I 1969 gjestet den 39-årige øst-tyskeren Götz Friedrich Den Norske Opera med å sette opp Falstaff, en kjempeoppsetning i enhver forstand og et gedigent løft for den norske operascenen, ikke minst kunstnerisk. Götz Friedrich ble senere sjef for Deutsche Oper i Vest-Berlin og sto fram som en av Tysklands aller fremste instruktører hele etterkrigsperioden sett under ett. Han tok også på seg mange oppgaver i Stockhom og Helsinki i årene som fulgte. Men når det gjelder denne oppsetningen i Oslo er boka merkelig taus uten enn pliktskyldigst å nevne at den har funnet sted.

Slik kunne vi fortsette. Riktignok hopper boka såvidt innom nåværende Covent Garden-sjefsdirigent Pappanos relativt korte gjesteopphold i Oslo, men hva med Manfred Honecks ledelse av Mozart-operaer og den ikke rent lite betydning det har hatt for orkesteret, noe som vi kan nyte godt av den dag i dag?

Det blir for endel slike vesentlige ting i vår operahistorie som det hoppes bukk over og taes lett. Jeg savner engasjement og innlevelse.

I disse årene ble det lagt et grunnlag for hva vi opplever i dag og det er derfor synd at dette avfeies i en stil som nærmest framstår som et summarum av styrenes årsberetninger fra denne tida, blandet opp med noen tynne historier hvis gehalt kan være så som så, men morsomme er de. Kort sagt savner vi kanskje noen engasjerte synspunkterer som kunne gi et mer levende bilde av hva som skjedde i disse viktige årene. Det er bedre å få spissformuleringer og krasse påstander på trykk enn at det skal flises opp i en lunken akademisk stil.

Så står kontrasten fram, skildringen av Bjørn Simensens andre periode som operasjef. Her er det levende fortalt. Vi får en klar oppfatning av at den norske operainstitusjonen tok kraftige steg i retning av toppen av operaverdenen og vi fikk en forsmak på hva som senere skjedde. Det er levende og godt fortalt og jeg frydes over å lese dette. Hvorfor har man ikke maktet å få samme fres over skildringen av de foregående årene?

Redigeringen virker også noe rar. Det merker du allerede i åpningsartikkelen som skal presentere opera på generelt grunnlag. (Hvorfor forresten det i stor tykk bok om norskopera?) Første gang eksempelvis Wagner opptrer i denne historiske framstillingen om opera gjennom historien er i en bisetning. Er det ingen som leser eller vurderer helheten?

Når dette er sagt er det bare å ta av seg hatten for en praktfull bok. Innvendingene er egentlig bare småplukk i den store sammenhengen Jeg ble virkelig varm innvendig når jeg leste den avsluttende artikkelen om arkitektur og helhetssyn. Hvorfor gjøres det knefall for kortsiktige kapitalinteresser i den grad det gjøres i Bjørvika i dag ved at man gjør ulykkelige forsøk på å pakke inn og gjemme den nye operaen bak stygge høyhus og skeive fasader? Et byggverk som har fått EU’s offisielle pris som det mest praktfulle arkitektoniske mesterverket og som kanskje er verdens fremste operabygg i dag? Og som fra første stund er en turistattraksjon? Her er politikere av de fleste konstellasjoner ansvarlige. Artikkelen trekker opp langsiktige linjer og viser til det som skjedde i byen bare for få år siden (Vika).

Vi har fått oss en omfattende og samlet oversikt over opera og dans i Norge. Det er samtidig blitt en praktutgave i det helt store formatet. Det skulle være unødvendig å si at dette er årets gavebok!