Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 4.9.2009 Dvorak: Rusalka, Med: Solveig Kringlebotn, Miroslav Dvorsky, Itziar M. Galdos, Magne Fremmerlid, Randi Stene, Svein Erik Sagbråten, Signe Sannum Lund, Mariann Fjeld Olsen, Anne-Carloyn Schlüter, Julia Faylenbogen, Ulf Øien, dirigent: Eivind Gullberg Jensen, regi: Paul Curran
Det ble noe nær full klaff for Operaen med den første forestillingen i den første fulle sesongen. Operasjef Paul Curran hadde også regien og en opplagt Solveig Kringlebotn sang i hovedrollen.
Rusalka har aldri før vært spilt i Norge. Bare det er verdt å sette et kryss i taket for. Kveldens forestilling viser til fulle at den nye operaen er klar til å ta i mot scenedramatikk som aldri har vært spilt her før. Akustikken og de tekniske mulighetene – som her for alvor fikk vist seg fram i sin fulle bredde – gir rom for mye.
Dvorak skrev denne operaen rundt århundreskiftet 1800/1900. Det er blitt den mest populære og spilte av hans elleve operaer. Først og fremst fordi denne operaen kan by på den overordentlig vakre Sangen til månen, som da aller fleste operakjennere må ha hørt. Dvorak har også i forbindelse med denne arien lagt inn et slags ledemotiv, en akkordforbindelse, som gjentar seg under hele operaen. Motivet for operaen hentet han ut fra gamle sagn. Rusalka betyr på tsjekkisk en vann-nymfe. Det var de som skulle ha lokket menneskene ned i dypet med sin vakre sang. Sånn sett ser vi likhetsforbindelsene med tilsvarende sagn fra andre land. Tyskland har jo sin Lorelei og Wagner gjorde bruk av rhindøtrene i sine Nibelungen-operaer. HC Andersen brukte et tilsvarende sagn som grunnlag for sitt eventyr om den lille havjomfruen.
Utgangspunktet er altså eventyr og sagn og eventyrets atmosfære ligger over denne oppsetningen. Men Paul Curran har valgt å tenke mer naturalistisk. Han starter – og avslutter – med den lille jenta i barneværelset. Sånn sett kan hele historien oppfattes som en drøm i et barnesinn og hvilke forræderiske grenser den voksne verdenen kan sette for et barn som i sin undring kan stå på terskelen til det voksne livet.
Her er der full klaff fra start til mål. Alt fungerte som det skulle, utenom at månen som tydelig lå i et loftstrekk, ikke helt hadde stabiliserte seg men pendlet forsiktig fra side til side under den fantastisk vakre arien som er operaens høydepunkt. En litt metafysisk verden kunne det antyde…
Musikken er tross alt det viktigste ved en opera. Så også ved denne. Dvorak makter i denne operaen å skli unna datidens svulstigheter. Tonespråket er romantisk – og vakkert. Mye av æren for det musikalske resultatet må også tildeles kveldens dirigent, det nye norske dirigentnavnet Eivind Gullberg Jensen. Han fikk tegnet ut det musikalske bildet i klare vendinger og viste seg uhyre lydhør overfor sangerne.
Scenebildet var også kollossalt vakkert. Mye av handlingen skal finne sted i vanndypet og dette var løst på frapperende elegant vis med blå-grønn tone over lyssettingen og uklare projeksjoner som løp over dekorasjonen lik bølgenes reflekser. Forskjellige plan kunne møtes på sceneplanet, her beveget forskjellige elementer seg på en fascinerende måte samtidig. Det gjorde at overgangen mellom virkelighet, drøm og sagn slo an den rette stemningen.
Vi likte grepet til Paul Curran om å gjøre dette i en nærmest naturalistisk versjon. Det skapte en ramme for forestillingen vi syntes fungerte overordentlig bra.
Halvannet år etter åpningen slutter vi fremdeles ikke å fascinere oss over den gedigne akustikken som uansett hvor du sitter i salen gir en formidabel virkning. Det kommer i første rekke solistene til del. Her briljerte Solveig Kringlebotn i tittelrollen. Det var flott å oppleve henne i en rolle som var som skapt for henne. Både stemmemessig og i gestaltning som den nyfikne jenta eller nysgjerrige vann-nymfen lå det perfekt til rette for henne. Imponerende!
Itziar M. Galdos gjorde en fantastisk entre i annenakten. Her fikk hun sunget virkelig ut. Randi Stene sang i rollen som heksa. Også hun hadde noen imponerende partier i sisteakten. Den som kanskje overrasket mest var Magne Fremmerlid som nøkken. Imponerende var også flere av de mindre rollene, vi bare nevner Signe Sannum Lund og Mariann Fjeld Olsen. Midt oppe i denne sterke manifestasjonen av hjemlige sangere er det kanskje litt urettferdig å ikke nevne Miroslav Dvorsky. Men også han sto for en god rolleprestasjon som kveldens prins.
Alt i alt, en utrolig vakker oppsetning. Her klaffer det i alle ledd. Forestillingen viser oss hvor utrolig berikende operakunst er og hvilken vanvittig flott gave vi har fått med operaen i Bjørvika.
