Herlige Bartoli

Bjørvika 10.5.2009 Maria Malibran – La rivoluzione romantica, verk av Manuel del Pópulo Vicente García, Giuseppe Persiani, Felix Mendelssohn Bartholdy, Gioachino Rossini , Gaetano Donizetti, Charles-Auguste de Bériot, Michael William Balfe, Johann Nepomuk Hummel og Maria Malibran, Cecilia Bartoli – mezzosopran, Orchestra La Scintilla

Det gjentar seg nok en gang. Som for to år siden utløser hun tilstander som om vi nærmest er på rockekonsert. Publikum blir elleville og vil ikke gi seg. Etter tre ekstranumre tar hun rett og slett konsertmesteren og resten av orkesteret med seg ut for å få en slutt på konserten og komme seg på hotellet.

Det blir et sirkus, et ellevilt sirtkus, et Cecilia Bartoli-show.

Cecilia Bartoli  er et unikum. Hun har et nærvær på scenen som rett og slett er fantastisk. Hun skaper kontakt med sitt publikum som den reneste rockemusiker. Med fakter, mimikk og bruk av armene skaper hun en kontakt med sitt publikum som rett og slett er enestående. Det er ikke bare musikken og hennes fantastiske framføring som utløser dette. Det er også hennes nærvær på scenen og hennes evne til å få kontakt med publikum. Bare det å oppleve henne blir som et humørsprakende fyrverkeri, humøret hennes smitter, man blir rett og slett i utrolig god stemning av å oppleve henne.

Dette nærværet og hennes publikumsmagi gjør henne til et enestående tilfelle i verdenssammenheng. Hun elsker å stå på scenen og hun elsker å befinne seg i krysningsfeltet mellom å være diva og feiret publikumsartist. I går gjorde hun entre i første avdeling i en overveldende hvit kjole med stort slep. Etter pause var den hvite erstattet med en like omfangsrik rød kjole.

Konserten i Oslo var den første av flere på noen ukers rundreise i Norden. Denne årstiden kan gi henne det beste vi i Norden kan gi sydboere, de lange, lyse kveldene og de hvite nettene. Bare det å komme seg ut fra konsertens mørke og møte det sterke hvite flommende lyset og sola ute i operaens åpne glassfoaje er en opplevelse i seg selv.

Det er nøyaktig to år siden hun sist besøkte Oslo. Denne gangen hadde hun med seg et repertoar som baserte seg på hva divaen på det tidlige 1800-tall, Maria Malibran, framførte. Det er litt over 200 år siden hun ble født og hun døde ganske ung som 38-åring etter en ulykke med fall fra hesten i England. Hennes liv var et eventyr av skandaler, dramatisk intensitet og ikke minst suksesser – og i det siste finner vi kanskje endel likhetspunkter med dagens artist. Hennes far var ingen mindre enn Manuel García, tidens mest berømte tenor som var den første som sang i rollen som grev Almaviva i Rossinis Figaros bryllup. Maria Malibranvar det tidlige 1800-talls største megastjerne.

Cecila Bartoli ga for to år siden ut en kombinert CD og DVD med musikk som tok utgangspunkt i Maria Malibrans repertoar. Det ble også til en minnesbok om denne musikkhistoriens store megastjerne på begynnelsen av 1800-tallet. Cecila Bartoli har i mange år viet sin musikkkarriere til å dra fram ukjente skatter fra musikkhistorien, det være seg musikk fra den tiden opera ble forbudt i Italia – Opera Proibita – på begynnelsen av 1700-tallet til Gluck, Salieri og ikke minst Vivaldi som gjennom henne har opplevd noe nær en renessanse som operakomponist.

Hun befinner seg i det øverste sjikt av verdenstjerner i dag, om hun ikke er den aller fremste av alle mezzo-sopraner. Og der var hun vært siden hun første gang sang gjetergutten i Tannhäuser i Roma eller på konserter med von Karajan.

Mellom sangnumrene var det spedd på med mye instrumentalmusikk. Det Zürichopera-baserte orkesteret La Scintilla sto for dette med solonumre på henholdsvis klarinett, cello og fiolin. Bjørvikas kollossale akustikk tilgodeså dette orkesteret med en varm og nær klang. Det var mulig at Cecila Bartoli kanskje hadde mer erfaring med tradisjonell kirkeakustikk og ikke helt tok sjansen på å slippe seg totalt løs i de snatrende salvene av koloraturløp som vi har hørt henne i tidligere. Men hun kommer nok igjen – med en rik erfaring bak seg.

Hun hadde valgt et repertoar som ikke legger vekt på det mest halsbrekkende virtuose som eksempelvis hos hennes Vivaldi. I går fikk vi høre arier av det til henne å være mer tilbakelente stilen. Vi understreker ‘til henne å være’, for i vanlig sammenheng er det ikke annet å si enn at hva vi fikk høre i går var også halsbrekkende koloratur, på grensen til det umulige og så nær eldre tiders mannlige kastratsangere vi omtrent kan komme i vår tid.

Selv om det ikke hagler med maskingeværliknende salver av koloratur kunne ikke publikum dy seg når hun enkelte ganger gjøv løs på det nesten helt ‘umulige’, stor humring bredte seg i salen midt under sangnummeret. Var slikt mulig? Gikk det an?

Med denne konserten settes punktum for de store konsertbnegivenhetene som tilhører åpningssesonghen og tidligere operasjef Bjørn Simensens repertoar. Nå gjenstår bare en operapremiere, Elektra i fasong av Stein Winge.

Cecila Bartoli har holdt på i noen år nå og det er ikke å skjule at repertoaret bærer preg av det. Men hun gir oss likefullt en opplevelse som vi ikke opplever hver dag. Publikums begeistring var det i hvert fall ingen ende på. Sirkus Bartoli, herlig og humørskapende!