Bjørvika 14.3.2009 Arnold Schönberg: Erwartung*, Béla Bartók: Ridder Blåskjeggs borg, Oslo-filharmonien, Toril Carlsen – sopran*, Jeanne-Michèle Charbonnet – sopran, Péter Fried – bass, Jukka-Pekka Saraste dirigent

Det har knyttet seg store forventninger til Oslo-filharmoniens besøk i det nye operahuset i Bjørvika. Hvordan ville akustikken fortone seg i forhold til Oslo Konserthus? Vi var av dem som hørte denne konserten tidligere i uken i konserthuset og sånn sett mener vi oss i stand til å gi en vurdering av det.
Det ble som å oppleve forskjellen mellom en isboks og en badestrand. Det var som mellom natt og dag. Der musikken var tørr og rett og slett framsto som utvendig, kald og faktisk uengasjerende, ble den i Bjørvika varm, nær og medlivende. Det var som å opppleve å komme fra en lukket isboks til en åpen, pulserende og varm strand. Faktisk kan man si at selve musikken ble en annen!
Der jeg i konserthuset opplevde musikken som rett og slett ‘skramlete‘ – i hvert fall gjaldt dette for Schönbergs verk – ble den i Bjørvika varm, levende og faktisk med tilløp til skjønnhet. Klarest kom dette til uttrykk i Schönbergs monodrama. Det jeg ikke fikk med meg i Oslo Konserthus, opplevde jeg til fulle i Bjørvika. At jeg i utgangspunktet gikk ut i fra at Schönberg hadde anlagt en kald utvendighet med vilje nettopp for å illustrere det mystiske og symbolske freudianske i sitt musikkdrama, opplevde jeg samme musikken som dels vakker og med mye skjønnhet i seg. Hvor utrolig det enn kan høres! Det viser bare hvor mye god akkustikk og et riktig konsertlokale betyr for opplevelsen.
Fra de første tonene nådde meg i Schönberg ble jeg sittende som fjetret. Dette var faktisk noe langt annet, et helt annet verk enn det jeg hørte med samme musikere og solist for to dager siden. Strykerklangen er en sak for seg, det skal være unødvendig å si at den framsto som varm og dirrende. Jeg ble satt inn i en nesten uvirkelig stemning av de spennende klangene som oppsto i feltet harpe – celesta. Jeg hørte langt mer enn det jeg fikk med meg i konserthuset. Detaljene, de spennende orkesterkombinasjonene, brummingen i lav messing, dette var noe langt annet.
Psykologen blant leserne vil si at man hører det man vil høre. Og det er jo riktig. Men som med et god måltid mat, anretningen og tilberedningen betyr nesten alt for smaksopplevelsen. Faktisk kan det bli slik at man inviteres inn i en opplevelse, i stedet for å holdes unna.
Om vi opplevde grandios skjønnhet før pause, ble det himmerike etter. Bartoks musikk framsto på en helt annen måte. Allerede i åpningen under fortellerens resitasjon ble vi tatt med på en spennende reise når bratsj og cello satte inn. Her ble det en flukt, musikken bar oss med på en reise i Bartoks mystiske klangverden, det vibrerte og glødet – og var først og fremst dirrende. Og slik fortsatte det.
Det burde være unødvendig å si at solistene kom mer enn bra fra det i sin oppgave.
En liten detalj skal Oslo Konserthus få med seg i favør i forhold til Bjørvika, dets gedigne pipeorgel har utvilsomt en langt annen velde og fylde enn det mekaniske som fylte lydrommet i går.
Det er bare en konklusjon etter en konsert som denne, Den Norske Opera & Ballett må sette seg ned med ledelsen i Oslo-filharmonien og finne ut hvordan orkesteret kan ha ordinære konserter i det nye kulturpalasset. Om det blir en og to ganger i uka eller måneden eller om man finner andre løsninger, er uvedkommende. Landets fremste orkester må rett og slett få anledning til å framføre sin musikk under forhold som gjør at musikken kommer fram på best mulig måte. Og operahuset fortjener å bli fylt opp av herlig musikk framført av landets beste musikere som dette!
Det er også et annet og ikke helt uvesentlig poeng: publikumsinteressen. På torsdagens konsert var det bare tre kvart fullt. I Bjørvika var så å si hver eneste plass fyllt opp. Det bør være et tankekors.