Fantastisk!

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 20.8.2008 Mozart: Konsert for 3 klaverer KV 242 “Lodron”, Wagner: Die Walküre 1. akt, Karim Said – klaver, Yael Kareth – klaver, Daniel Barenboim – klaver, Waltraud Meyer – sopran, Simon O’Neill – tenor, John Tomlinson – bass, West-Eastern Divan Orchestra dir.: Daniel Barenboim

Det var ikke bare musikken som var fantastisk. Også det at palestinsk og israelsk ungdom sto sammen på podiet og framførte musikk – Wagner! – er rett og slett utrolig. 

Et lite stykke verdenshistorie inntok Bjørvika-operaen onsdag kveld. Et hundretalls israelske og arabiske – mange palestinske – ungdommer var på scenen og ga oss musikk av svært høy klasse. Ledet av Daniel Barenboim har West-Eastern Divan Orchestra inntatt en helt unik posisjon i musikkverdenen. Ja, mer enn det, selve orkesteret er et levende eksempel på at det er håp i den fastlåste og fortvilte konflikten i Midt-Østen.

Det er unikt og faktisk ganske selvmotsigende. Hvordan er det mulig å ha et slikt orkester, ja endog ha mulighetene for å øve? I det mishandlete Palestina, hvordan kan ungdom der ha mulighetene for å øve, kjøpe dyre instrumentere og attpåtil hevde seg i konkurransen som fremragende musikere på det internasjonale plan?

Joda, det er mulig. Ramzi Aburedwan som spiller på kammermusikkfestivalen i Oslo i disse dager er et av svarene. Han spiller bratsj i dette orkesteret men er ellers kjent som en internasjonal fremragende fiolinist. Han har siden 2005 ledet en musikkskole for barn i Ramallah. På 90-tallet gikk bildet av en steinkastende ungdom verden rundt. Det var han som ble avbildet, men etter at han tok opp musikken har han latt fiolinen tale – og ikke steinen.

Dette er altså språket, musikk skal tale. Det er det som betyr noe. Her møtes israelsk og arabisk ungdom på en felles grunn. Tross sine ulikheter og fordommer finner de en felles platform. Deltakelse i orkesteret behøver ikke nødvendigvis være politisk eller ideologisk motivert. Tvert imot er de valgt ut på grunnlag av sine musikalske ferdigheter. Mange israelske ungdommer deltar fordi de rett og slett vil spille under ledelse av Daniel Barenboim. De kan også være svært skeptiske til den jødiske dirigentens åpenbare pro-palestinske holdninger. Han er også på grunnlag av sin innsats med orkesteret tildelt et palestinsk æresstatsborgerskap. Vi skal ikke trekke sammenlikningen så langt, men faktisk står han sånn sett i samme stilling som mannen fra Nazaret for to tusen år siden.

For den arabiske ungdommen er det heller ikke mangel på konfliktfylte spenninger. I Palestina kan eksempelvis et slikt samarbeid være sterkt kontroversielt, noe Daniel Barenboim viste i sin relativt lange og sterkt bevegete tale ved konsertens slutt i går. Vel vitende om at dette er å gå rett inn i konflikten og å tråkke et mer eller mindre offisielt palestinsk syn på tærne sa han at dette orkesteret ikke er uttrykk for politikk men for medmenneskelighet.

Den israelske statsborgeren Daniel Barenboim har også tråkket makthaverne i Israel på tærne ved å spille Wagner i Israel, noe han gjorde med sitt Staatskapelle Berlin bare for et par år siden. 

Ideen til ungdomsorkesteret vokste seg gradvis fram da han på 90-tallet møtte den palestinske fredsaktivisten og forfatteren Edvard Said. Sammen utviklet de ideen om dette orkesteret som de i starten ikke hadde forhåpninger til om ville ble mer enn et kammerensemble på 10-15. Men så har det vokst, orkesteret er blitt internasjonal anerkjent og står bak en rekke CD-innspillinger.

De møtes som prosjektorkester hvert år i Sevilla. Regjeringen i Andalusia støtter prosjektet, og hvorfor ikke? Andalusia er selv et levende eksempel på at muslimer, kristne og jøder kan leve fredfylt sammen. I 700 år var det under muslimsk herredømme. En stor av de unge musikerne studerer i Europa, fra Berlin kommer i år hele 27 ungdommer. Og deres dyktighet viser seg i at de kan å jobb i fremragende orkestre etter å ha ‘tjenestegjort’ i dette orkesteret. Eksempelvis kommer dagens førsteoboist i Berlinfilharmonikerne fra dette orkesteret.

En kan jo stille spørsmål. Ingen av de ca. tyve jentene i orkesteret bar eksempelvis sjal. Dette er noe som skiller dem sterkt fra annen arabisk ungdom. Er de virkelig så vestlig frigjorte? Mye tyder på at den arabiske ungdommen er rekuttert fra velstående familier i Egypt, Libanon, Syria, Jordan og Palestina, eller at de kan komme fra jødisk-arabiske foreldre. Men hva så? Uansett er dette et tiltak av helt enestående karakter.

Det var med andre ord et fullt profesjonelt orkester som inntok Bjørvika-operaen. Mozarts ungdomsverk, konserten for tre klaver og orkester, innledet. Her var Daniel Barenboim selv solist sammen med Karim Said (Jordan) og Yael Kareth (Israel). Men det hele tok for alvor av når førsteakten av Die Walküre ble framført. Her fikk de hjelp av solistene Waltraud Meyer, Simon O’Neill og John Tomlinson. Det tok ikke mer enn et par takter før vi kunne slå fast at den nye Bjørvika-operaen rett og slett er bygget for Wagner. Make til klang – og make til spill! Et ekstra pluss må vi gi til John Tomlinson. Ikke rart at han er blitt regnet som en av verdens ledende Wagner-basser – om ikke den fremste – de siste årene.

Applausen sto i taket – og ville ikke gi seg. Publikum var elleville Daniel Barenboim måtte runde av kvelden med en spontan og sterkt beveget tale.

Vi undret oss litt over at tekstmaskinen ikke var i bruk ved framføringen av Wagner. Faktisk er dette møtet i førsteakten mellom bror og søster – som ikke visst om hverandre – og deres kjærlighet som fører til unnfangelsen av Siegfried, den største helten av alle, noe som direkte griper inn i den aktuelle situasjonen mellom Israel og Palestina i våre dager. Palestinere og israelene er brødre og søstre, selv om de fleste av dem vil nekte for det. De er jo samme folket, men med ulik religion.

Det var ikke bare den fantastiske musikken fremragende utført av ungdom fra Midt-Østen vi opplevde. Dette var et levende eksempel på at det tross alt er håp i en fastlåst posisjon.