Teutonsk velde

Bjørvika 8.5.2008 Brahms: Tragisk ouverture, Webern: Seks Stykker for orkester op. 6 (versjon 1928/29), Stravinskij: Symfoni i tre satser, Beethoven: Symfoni nr. 7, Berlin-filharmonikerne, dir.: sir Simon Rattle

På selve frigjøringsdagen åttende mai kommer selveste Berlin-filharmonikerne på gjestespill i Oslo, det inntil de grader nazibefengte orkesteret fra dazumal, det som lot seg bruke av de nye brune statsoverhodene til å spille på alt det som var av høytidelige anledninger og etter krigen så sin sjefsdirigent Furtwängler bli støtt ut i kulda for sitt påståtte samarbeid med nazistene mens de selv begynte sitt samarbeid med sin nye sjef von Karajan som aldri la skjul på sitt medlemsskap i Hitler-Jugend i tredveårene. Man ville uvilkårlig spørre: er dette planlagt, er dette en gestus fra angrende syndere på nettopp denne dagen? 

Operasjef Bjørn Simensen ble forundret da vi antyder noe slikt overfor ham, tanken hadde aldri slått ham. Men uansett, de skal spille i verdens nyeste og flotteste operahus beliggende i Bjørvika etter å ha gjennomført et omfattende og som vi etterhvert skjønner, slitsomt gjestespill til de baltiske land og Finland og Sverige, med andre ord skal verdens fremste orkester vírkelig sette den nye operaen på prøve og se hva den akustisk er verdt. Holder den mål til det som alle skryter av, et lydmessig vidunderverk, et verdens tiende underverk, en åpenbaring gitt de skjønne kunster av oljemilliardene fra Nordsjøen?

I så måte, javisst! En hvit krølltopp inntok Bjørvika-operaens scene i går med smittende humør og ungdommelig friskhet. Og akustikken var det ingenting å si noe på, snarere tvert imot.

Men det må innrømmes at da halve konserten var gjennomført og vi gikk ut til det magiske solskinnet i foajeen i pausen, var vi virkelig ikke i stand til riktig å tro det vi hadde hørt. Dette kunne da umulig være det som de fleste edruelige ville kalle verdens beste symfoniorkester? De spilte en overture av Brahms som vi virkelig ikke skjønte hva var og de framførte Stravinskijs vanligvis rytmiske symfoni på en slapp og ukonsentrert måte – hvor var sir Simons jazzfot? Det eneste vi fant av velbehag var de korte minimalistiske snuttene av presis skjønnklang hos Anton Webern. Var Berlin-filharmonikerne best i det lille og knapt hørbare formatet? Hadde en uke på veien med konserter hver kveld fratatt dem glød og temperament? Forsvant spillegleden et sted i Balticum?

Men det ble noe langt annet etter pause. Brahms og Stravinskij får ha oss unnskyldt, men det er Beethoven dette orkesteret i første rekke er kjent for, det er gjennom denne mastodonten de fullt ut fortjener sin høye anerkjennelse. Helt siden de gigantiske innspillingene av alle hans symfonier på begynnelsen av 60-tallet med Herbert von Karajan har disse symfoniene vært selve merkevaren for Berlin-filharmonikerne. Ingen større, ingen ved siden. Det eneste som kunne komme opp bare et trinn eller to under i opplevelse var for vår del når en ny-‘dusjet’ Mariss Jansons ledet «galskapens» framføringer av Beethovens syvende symfoni i Aulaen for syv-åtte år siden. Eller Wien-filharmonikernes varme klang vi opplevde tvers over havnebassenget for litt mer enn et år siden.

Men galskap var det ikke i går. Dette var helstøpt og staut, teutonsk med pauker og trompeter og Berlin-filharmonikerne. Mer kan ikke sies om det. Det var Beethoven inn til kjernen, en gjenopplevelse av den legendariske (første) innspillingen på 1960-tallet. Bare med den viktige forskjell at her var det ordentlig, har var det virkelig, levende og nærværende.

Selv den nydelige Allegrettoen som visesanger Olle Adolphsson på 1960-tallet gjorde sin ganske anerledes versjon av, framsto i all sin nesten fryktelige velde.

Vi har aldri hørt noe tilsvarende. Det eneste må bli hvis de gjentar sitt besøk i Bjørvika med enda en Beethoven-symfoni om ikke så lenge, noe vi anser som ikke så altfor usannsynlig etter denne opplevelsen. For det var ikke bare vi i salen som opplevde omtrent våre største musikalske stunder, det smittet også over på musikerne som så ut til å trives overmåte vel i denne akustiske velklang og med et publikum som mer enn tydelig og levende viste seg å sette pris på det de hørte. Den nesten sydlandske atmosfæren i salen etterpå dro en tydelig svett Simon Rattleinn på scenen gang på gang. Inntil musikerne selv sa stopp og forlot sine plasser, var det ventende turnebuss utenfor? En mer enn blid operasjef Bjørn Simensen tauet en sjefsdirigent inn til CD- og programsignering til en ventende kø som strakte seg over hele foajeen i etterkant.

Det har de siste ukene versjert spekulasjoner i tyske aviser om at Simon Rattles tid med dette orkesteret nå ville være forbi. Flere oppsigelser av ledende musikere, blant dem flere av solistene, hadde satt fart i ryktene om at det var store og nesten uoverkommelige konflikter innad. Men han gikk selv ut og slo ettertrykkelig fast at slike spekulasjoner var det ikke rom for, hans plass var fortsatt i Berlin med sin nye familie og Magdalena Kozena. Og da kan man likegodt si som Mariss Jansonsengang uttalte at Berlin-filharmonikerne består av 110 fremragende solister som hver for seg er blant de aller fremste i verden. Og å underslå at det ikke av og til vil oppstå et eller annet når 110 solister og sjefsdirigent skal forsøke å dra lasset sammen, ville være nesten utenkelig, noe nærmest en lovstridighet.

Men tilbake til Beethoven. Dette var en reise i en verden hvor det nesten er umulig å forklare ting med fattige jordiske ord. La oss bare gjenta: de konkurrerer bare med seg selv, og vi ønsker dem velkommen til nytt besøk. Gjerne på denne årstid for det magiske i pausen med varmt solskinn inn over den hvite marmoren, de Rhinlandskledte treveggene og Olafur Eliassons «lydhull» i foajeen var stort å oppleve. Som å rusle sakte hjem i fløyelsnatten med Beethovens ville dans i sistesatsens Allegro ennå klingende varmt i ørene.

Eksamen: bestått!