Oslo Konserthus 15.9.2007
Wagner: Siegfried, Siegfried: Stig Fogh Andersen, Mime: Svein Erik Sagbråten, Der Wanderer: Terje Stensvold, Alberich: Marcus Jupither, Fafner: Carsten Stabell, Erda: Anne Gjevang, Brünnhilde: Tina Kiberg, Waldvogel: Eli Kristin Hagen, Den Norske Opera Orkester, dirigent: Paul Daniel
Framføringen av Siegfried ble ikke bare en stor hyllest til den største helten innen operalitteraturen. Som den eneste av de fire operaene i Nibelungen-ringen med en lykkelig slutt – de to elskende omfavner hverandre i en halvtimes ekstatisk sluttscene – ble det en jublende forestilling. Ikke minst skyldes det de tre sangerne i verdensklasse som frontet denne oppsetningen: Stig Fogh Andersen, Tina Kiberg og ikke minst vår egen Terje Stensvold som her til fulle fikk vist hvilken eminent Wagner-sanger han er blitt. Når i tillegg Den
Norske Opera Orkester spilte som om det ikke har gjort annet enn å spille Wagner i hele sin tid, ble det en makesløs opplevelse. Det var ikke noe rart i at vi rent grøsset av fryd der operaen gikk inn i sin fjerde time i tredje akt i går kveld.
Siegfried er den tredje operaen i Nibelungen-ringen, egentlig den andre fordi den første, Rhingullet, ble sett på som et forspill, en “Vor-Abend”, av komponisten. Siegfried er også den operaen som Wagner opprinnelig tenkte seg som den eneste og egentlige med ringen-temaet som grunnlag tilført elementer fra Edda. Men etterhvert vokste stoffet og han utvidet til fire operaer. Merkelig er det også å tenke på at han skrev musikken til Siegfried i to omganger med flere års mellomrom, Tristan og Isolde og Mestersangerne ligger i mellom. Det kan ikke merkes på den musikalske og dramatiske intensiteten. Et morsomt poeng er at det temaet han brukte i sin selvstendige ‘bursdagskomposisjon’, Siegfried-Idyll, hører du her i tredjeakten.
Etter min mening er Siegfried den musikalsk mest helstøpte av de fire operaene. Selv om det er lite handling i den – med unntak av litt action med Siegfrieds (Sigurd Fåfnesbane) kamp mot dragen i annenakt med etterfølgende fosterfardrap og skjønn fuglesang – har musikken en helhetlig kraft som bergtar. Selv om operaen består stort sett av lange dialoger, med førsteakt og tredjeakt som de klart førende her, bærer musikken disse dialogene og løfter operaen opp til store dimensjoner. Jeg har alltid vært begeistret for denne operaen. Framføringen i går bare bestyrket dette.
Det var de tre hovedrolleinnehaverne som ga denne framføringen de store høydene. I tittelrollen bestyrket bare Stig Fogh Andersen det vi visste fra før: han er i den desiderte toppklasse som Wagner-tenor i verden i dag. I ti år har han også vært en av de mest etterspurte i nettopp denne rollen. Dessuten er han en sanger som ikke bare hviler på sin flotte stemme. Hans noe dypere tenor åpner opp for større dimensjoner enn en dum og naiv tysk unggutt, slik Wagner delvis gir ham egenskapen. Mannen som ikke kjenner frykt blir tegnet ut som et menneske på vei til å finne sitt ankerpunkt i livet, kvinnen og kjærligheten. Da tilgir vi heller Wagners noe mer nedlatende karakteristikker av hans fosterfar, smeden Mime, egenskaper som vi lett kan oppfatte som uttrykk for Wagners rasistiske og jødefiendtlige holdning.
Da Tina Kiberg reiste seg fra sitt leie med de ibsen’ske ordene ‘Heil dir, Sonne! Heil dir Licht!‘ var det som det grøsset i oss. Vi befant oss riktignok ikke i det Alving’ske hjem, men på en fjelltopp omspendt av flammer hvor Brünnhilde var stedt til hvile av sin fader, Odin (Wotan), hvor bare den fremste av alle helter, han som ikke kjente frykt, hadde mulighet for å trenge gjennom og vekke henne. I den kjærlighesscenen som fulgte overgår Wagner seg selv. Vi glemmer så gjerne banalitetene og platthetene som komponisten og librettisten ikke greidde å komme unna når Den Store Kjærligheten skal beskrives (vår tid er ikke så redd for å skildre dette direkte og fullt ut). For her er musikken veldig og stor. Den bergtar oss fullstendig.
Det er også i denne operaen at vi finner kanskje de største sanglige utfordringene for all-faderen Wotan (Odin). I denne operaen kaller han seg Vandreren, men er likefullt til å kjenne igjen med sitt spyd og ene øye. Terje Stensvold entret konsertpodiet i denne rollen alt i førsteakt. For en mektig stemme han har fått! Hans internasjonale meritter de siste årene bare vitner om dette. I denne rollen har han sunget på Deutsche Oper i Berlin og i Sverige fikk han forrige sesong prisen som beste operasanger! Her er han mektig og kraftfull og fikk for alvor synge ut, inntil han tusler ut med splintret spyd i tredjeakten.
Når disse er nevnt må vi også legge til at Svein Erik Sagbråten som smeden og dvergen Mime imponerte oss sterkt. La oss også føye til at det jevnt over var en sterk rollebesetning ved denne framføringen. Selv om de konsertante Wagnerframføringene de siste årene stort sett har hvilt på egne krefter, eneste store unntak var Die Walküre i fjor, er det ikke tvil om at besøket av våre danske gjester i to av de viktigste rollene ga denne framføringen et ekstra løft.
Den Norske Opera Orkester spilte som aldri før. Det er nå ti år siden sist denne operaen ble framført her hjemme, da i scenisk form, med gjestespill i Storbritannia som kuliminering. Orkesteret viste at dette har de innabords, sjelden stort ble det. Paul Daniel som dirigent åpnet kanskje litt vel tørt etter vår smak, men engasjementet og intensiteten kom seg betydelig til tredjeakten.
Siegfried sto i en egen glans med denne framføringen. Det ble en seiersrus og vi jublet med. Det er rart at Oslo-folk ikke registrerer hva de går glipp av. Selv om det var en praktfull lørdag med sol som den reneste sommer, unnskylder ikke dette at Konserthuset ikke var fylt til siste plass i går selv om konserten startet tidlig på ettermiddagen.
Før konserten entret Knut Skram scenen og overrakte Terje StensvoldAugusta Jerwells Premie fra Det Norske Operafond. Første gang denne prisen ble tildelt var til tidenes kanskje aller største Brünnhilde, Kirsten Flagstad. Mer enn fortjent!
