Oslo Konserthus 11.3.2010 Arne Nordheim: Trombonekonsert «Fonos», Gustav Mahler: Symfoni nr. 6
Oslo-filharmonien, Marius Hesby – trombone, Jukka-Pekka Saraste dirigent
Det har vært stunder da vi har opplevd at Oslo-filharmonienmed Jukka-Pekka Saraste begynner å minne om forholdene vi opplevde under Mariss Jansons‘ tid.
En slik stund opplevde vi i går. Mahlers sjette symfoni sto på programmet og i tillegg var det rigget til CD-opptak. For første gang på ti år ville Oslo-filharmonien feste Mahler til de digitale rillene. Det var kanskje dette faktum som gjorde at det ble litt ekstra skjerping som minnet sterkt om forholdene mellom dirigent og orkester for ti-femten år siden.
Først og fremst merket vi det på den sterkt aktpågivende oppmerksomheten. Musikerne satt som på nåler, fulgte hvert minste vink og tillot seg ikke det minste avvik.
Noe skjedde på denne konserten. Vi opplevde en sjefsdirigent som vi knapt har sett ham før, fysisk energisk, årvåken og nærværende ned til minste detalj. Og vi så et orkester som fulgte ham tilsvarende, dirrende på tå hev og kvitterende med en orkesterklang og presisjon som omtrent bar rett til himmels.
Mahlers sjette symfoni ble komponert på begynnelsen av 1900-tallsskiftet og har fått tilnavnet ‘Den tragiske‘, mye på grunn av den mørke tonen som ligger under hele verket men også på grunn av de mektige ‘hammerslagene’ vi hører i symfoniens sistesats. Mahler og hans verk verk har alltid vært åpen for spekulasjoner, noe han legger til rette for gjennom sine påskriblinger på partiturene. Det var på den tiden han skrev denne symfonien at han fikk visshet om sin hjertelidelse som førte til at han gikk bort noen får år senere knapt fylt femti.
Symfonien er skrevet i tradisjonelt fire satser og ligger svært nær en konvensjonell sonateform. Men musikkspråket er umiskjennelig Mahler, bare mer rendyrket og strøkent. Sentralt er vekslingen mellom A-dur og a-moll og den hissige rytmen, først hørt i selve åpningen, som fører tankene hen mot en marsj. Sistesatsen er en av de mektigste han skrev, den er nesten en symfoni i seg selv.
Det er når en hører denne symfonien, og i særdeleshet sistesatsen, at man får klart for seg mye av hans livsanskuelse, en gang uttalt i en diskusjon med Sibelius: “Symfonier er alt. De skal omfatte hele verden.”
I framføringen i går lot dirigenten de fleste forsiktige hensyn fare. Her var det ikke tid for dveling for de varere partiene og utvilsomt skjønne klangene som oppsto – for eksempel med kubjeller, celesta, xylofon og klokkespill – her var det nesten tut og kjør, så å si fritt fram for messing (åtte horn, seks trompeter, 4 basuner og en tuba) og slagverk. Slik låt det storslagent og himmelsk, jeg vil nesten si nettopp fordi orkesterets kraftigste instrumenter her fikk fritt leide. Tempoet var absolutt ikke dvelende.
Det framsto som en opplevelse av en helt annen verden. Om CD-opptaket blir av tilfredsstillende kvalitet har vi noe å glede oss til. Denne symfonien er heller ikke av de mest framførte – og derfor innspilte – av Mahlers symfonier.
Som start på konserten fikk vi høre Arne Nordheims Fonos, tromebonekonsert fra 2003. Den bød på skikkelige utfordringer for solisten, Marius Hesby, og ga oss også utdrag fra Nordheims unike vakre klangverden.
