Verdi: Requiem
Angela Gheorgieu – sopran, Daniela Barcelona – mezzo, Roberto Alagna – tenor, Julian Konstantinov – bass, Radiokören, Eric Ericsons Kammarkör, Berliner-filharmonikerne, dir.: Claudio Abbado Konsertopptak Berlin 25. og 27.1.2001 EMI 5 57168 2
Verden har allerede gitt oss en bemerkelsesverdkig innspilling av rekviemet i Verdis jubileumsår: den versjonen som Valery Ghergiev har gitt oss med en oppsiktsvekkende Andrea Bocelli i et stort og krevende tenor-parti. Men det sier nesten seg selv at Berliner-filharmonikerne også må gjøre sin versjon. Det førende symfoniorkesteret i verden i dag er nesten programforpliktet til å markere den store komponisten. Og skal man minnes hundreårsdagen for Verdis død er rekviemet nesten ikke til å komme utenom.
Opptaket er fra selve konsertene som ble holdt i januar i Berlin tidligere i år. Den siste konserten – 27. januar – fant sted på selve minnesdagen for Verdi.
På denne innspillingen har man ikke valgt stjerner som står med halve foten i pop og underholdning. Som seg hør og bør, for det er jo et konsertopptak fra Philharmonie, Berlins konsert-midtpunkt, og da kan man ikke la seg by hva som helst – eller rettere: ikke ta unødige sjanser. De som fronter denne innspillingen er Angela Gheorgieu og Roberto Alagna. Med seg har de overraskende imponerende hjelp av mezzoen Daniela Barcelona og bassen Julian Konstantinov samt svenske kor-krefter.
Da skulle man være sikret, i hvert fall for blaserte konsertgjengere. For de vokale prestasjonene er det intet å utsette på. Her er det velklang og fryd hele veien. Best av alt: verdensstjernene synger uten nykker. De underordner seg orkester, kor og de to andre solistene på en måte som gjør at man undres seg på hvorfor de ikke tør å synge ut. Når man har hørt hvordan Pavarotti flesker til på sininnspilling av rekviemet, er man kanskje glad for at tidene tross alt har forandret seg og at det stilles større krav til helhet og ensembleframførelse for å få en oppplevelse i dag.
Verdi begynte å skrive sitt rekviem i tiden etter Don Carlos men opplevde ikke urframførelsen før i 1879. Da hadde han alt opplevd sitt livs største øyeblikk som komponist med Aïda. Nyhetene om Rossinis død i 1868 hadde gått sterkt inn på ham og han tenkte seg at 12 av Italias ledende komponister skulle gå sammen om å skrive et minnesrevkiem for ham. Men det ble med tanken. Det var ikke før Italias fremste dikter Allessandri Manzoni døde i 1873 at han vendte tilbake til sin ide om å skrive et rekviem. Libera me i dette rekviemet stammer opprinnelig fra skissene til messen for Rossini.
Det er blitt en verdig og rolig versjon av rekviemet med denne innspillingen. Kraften og styrken får versjonen til Gergiev stå for. I denne versjonen opplever vi mer av innlevelse, smerte og sorg som et rekviem egentlig uttrykker.
På sett og vis står også denne innspillingen som Abbados farvel med Berliner-filharmonikerne. Konserten fant sted omtrent samtidig med at det ble kjent at orkesteret hadde valgt Simon Rarttlesom sin kommende sjefsdirigent. Her har han signert en praktfull innspilling, om enn ikke så dramatisk som andre, men full av innlevelse, smerte og alvor.
Opptaket er som sagt fra en konsert og det kan anes i etterklangen. I enkelte orkesterpartier kan orkesterklangen bli litt grøtete. Men la ikke dette sjenere, dette er tross alt noe langt annet enn orgiene i ekko som vi opplevde på Karajans tid.
