Sibelius: Symfonier nr. 2 og 3
Lathi Symfoniorkester dir.: Osmo Vänskä BIS CD 862
Nå står symfoniene for tur. Etter at Osmo Vänskä og Lathi Symfoniorkester har dypdykket etter ukjent Sibelius og servert oss den ene praktfulle CD’en etter den andre med Sibelius slik vi aldri hart hørt ham før – og her er førsteversjonen av den femte symfonien og orkesterdiktet Skognymfen det fremste – gir de seg nå de kjente symfoniene i vold. Ingen sensasjonelle oppdagelser eller alternative passasjer i disse.
Nå må vi måle Lathi-symfonikerne med det grosset som finnes av Sibelius-innspillinger på markedet i dag. BIS er dristig, for det er ikke så veldig lenge siden Göteborg-symfonikerne ga ut hele serien med hans symfonier på BIS. Den gangen var dette friske nytolkninger gjort av et nordisk orkester som spilte Sibelius uten jåleri eller staute graner i tolkningen.
Også Oslo-filharmonien har gjort fremragende innspillinger av fire av hans symfonier. Den siste kom bare for et halvannet år siden.
Er det så plass for en tredje Sibelius-versjon på dette markedet av nordiske innspillinger som er så sterkt fra før? Og hva med det enorme antall Sibelius- innspillinger som allerede finnes – med navn som Karajan og Berliner-filharmonikerne som kanskje de fremste?
La oss være sikre på én ting: de nordiske innspillingene holder usedvanlig høy klasse. Etter min mening er de totalt sett det beste som finnes av Sibelius i dag. Alle tre orkestrene spiller Sibelius lykkelig befridd for føleri. Det er rett- fram tolkninger hvor man har unngått det lissom-kneisende nordiske som ødelegger betydelig når en størrelse som Karajanlegger i vei med tusen sjøer og hvite bjerkestammer i blikket.
Det virker som om det er vedtatt at Sibelius (som Grieg) skal framføres med vekt på det nasjonale. Men hva er det? Er ikke dette annet enn en tolkning dirigentene selv legger i sin oppfatning? Sibelius’ musikk er ikke annet enn – rett og slett Sibelius.
Derfor er det så befriende deilig å høre på Neeme Järvi, Mariss Jansons og nå altså Osmo Vänskä framføre hans symfonier som komponert musikk uten å legge til noe antatt oppfattet i det. Det er dette som gjør disse innspillingene så usedvanlig sterke – og som etter mening gjør at de hver på sitt vis representerer det beste av hva vi kan finne av Sibelius på CD-markedet i dag.
Osmo Vänskä lager en helt annen versjon enn de kjølige og analytisk perfekte vi har fra Oslo-filharmonien eller de klanglig himmelsvidunderlige som Göteborg-symfonikerne står for. Den dype BIS-klangen er der såvisst og der Oslo-musikerne er å foretrekke når det gjelder spilleglede og ren spilleglede, glimter de til med større innlevelse og forståelse.
Osmo Vänskä tar seg tid. Han ønsker å la musikken tale som den er. Heldigvis unngår han etter min mening å falle i fellen med for nye overfølsomhet.
Særlig kommer dette til rette i tolkningen av den vanskelige annensatsen i den andre symfonien. Her er det vanskelig å helt ut å balansere det rytmiske spennet, og det finnes nok av ellers kompetente dirigenter og orkestre som gjør denne satsen til noe nær en lidelse å komme gjennom. Vänskä velger en rolig og fordypende tolkning og tar pauser der det føles naturlig. For meg blir denne satsen en nesten ny opplevelse. Med sitt alvor og dype innlevelese er det en nesten salig opplevelse å oppleve Sibelius spilt på denne måten.
Den klarheten vi finner hos Oslo-filharmonien er påtakelig når Lathi-symfonikerne går løs på de lettere partiene i den andre eller i hele den tredje symfonien. Her kommer Mariss Jansons lekende tolkning mer til sin rett.
Denne innspillingen presenterer Sibelius fra nok en ny side. Glem at det er noe særskilt ‘finsk’ over den. Det er en levende men innadvendt tolkning som står seg godt på det ‘nordiske’ markedet og med sine utpensling av musikken kan balansere utmerket mot klangrikdommen hos Göteborg-symfonikerne og Oslo-filharmoniens artisteri. Med annen-symfonien våger jeg å gå ennå et skritt lenger: med sitt dype alvor må dette være noe av det beste som noengang er gjort av denne symfonien
