Helene Uri: Honningtunger, Gyldendal 2002, 219 s.
Fire meget forskjellige kvinner møtes til syklubb jevnlig. Den ene er besatt av renslighet, den andre av lengselen etter aksept, tredje av drømmerier og den fjerde av hevntanker. Felles for alle er ønske om å være en annen enn de er.
De planlegger å dra til København på en liten ferie for å hylle klubbens samhold og gode vennskap. Det blir en ferie verdt å minnes, eller kanskje ikke.
Løgner avsløres, hemmeligheter fortelles og fasader slår sprekker.
Det er åpenbart at de trenger hverandre, og det av årsaker av den mer sadistiske sorten. De holdes på en merkelig måte sammen av skyld, redsel og savn.
Her har vi en historie om innviklede vennskapelige bånd, barndomsminner og frustrasjoner. Fragmenter av fortiden blandes med nåtiden og danner et sammensurium av årsakssammenhenger. Jeg har ikke før tenkt at galere kvinnemenneske finnes ikke, før neste dukker opp med enda flere nevroser enn den forrige.
Dette kan ikke bli annet enn sitrende, absurd spenning. Det er jo ikke grenser for hva slags forstyrrede tanker vi blir informert om. Honningtunger er en intens bok med mange private avsløringer og unektelig interessante karakterer. Anbefales!
Helene Uri debuterte som romanforfatter i 2001 med boken Dyp Rød 315. Hun har tidligere gitt ut faglitteratur og barnebøker.
