Gunnar Kopperud: Hviske i mørket, Gyldendal 2008, 342 s.
Den unge telogistudenten Christian Werle sendes til Afrika for å døpe noen av de titusenvis av slavene som venter på å bli sendt over til Danmark-Norges vestindiske kolonier. Etterhvert oppslukes han bokstavelig talt av Afgrikas mørke, han mister begrepet om tid og glir på en måte ‘inn i’ det mørke Afrikas mystikk og trolldom.
Vi skriver slutten på 1700-tallet. Den tidligere Afrika-journalisten Gunnar Kopperud har tatt fatt i et emne som så å si ingen kjenner til, eller vilkjenne til – her hjemme. Norge (og Danmark) har en stor skamplett å bære på når det gjelder slavehandel. Det er ikke uriktig å si at norske rederier og handelskompanier la grunnlag for sin rikdom nettopp på grunnlag av denne svært skammelige trafikken.
I stedet for å legge fram denne faktiske skampletten i noenlunde ryddige journalistiske beskrivende former velger Gunnar Kopperud i stedet å konstruere en fiktig historie med masse hopp i underbevisstheten og, som vi etterhvert skjønner, også med dypdykk til det ubevisste og uforklarlige.
Det er Afrikas mørke som ligger under hele denne romanen. Selve saken, vår medvirkning i noe av det skammeligste som den vestlige sivilisasjon står ansvarlig for, får sin kraft gjennom de øynene som ser, i dette tilfelle den unge teologistudenten Christian Werle. Dette er rystende nok i seg selv. Derfor tror jeg faktisk at den erfarne Afrika-journalisten kunne ha kommet bedre ut av det hvis han hadde holdt seg strengt til de former han tidigere var vandt med og framstilt Norges medvirkning i slavehandelen på journalistisk vis. Mangt et rederi og handelshus her hjemme ville bli påført atskillige riper i lakken.
Det ville vært rystende nok.