Jon Michelet: Aftensang i Alma Ata, Forlaget Oktober 2003 158 s.
Sorry, Jon, dette er ikke det beste du har skapt. Fortellingen gikk som føljetong i Klassekampen i sommer, og det skulle kanskje blitt med det.
Her våger han seg over i action-eventyret med riktige doseringer av aktuell politikk, som USA’s tragiske Irak-eventyr og norsk oljekorrupsjon. Der det svikter er at han så altfor åpenbart etteraper Jan Guillou og forsøker å skape en slags norsk utgave av Carl Gustaf Hamilton uten grevetittel.
Gutta er norske marinejegere, godt trent og med masse skiferdigheter. Men det blir ikke før helt mot slutten av fortellingen at den for alvor tar av. Da er det opplagt for sent. Det som skulle være en spenningsthriller har lenge befunnet seg på et stadium av å være for tynn og interessantløs.
Jon Michelet har skrevet mange virkelig bra bøker. Han har vært vår kanskje fremste spennings-forfatter siden Orions belte (også en helikopter-bok!) de siste tiårene og har også vist å ha sans for det merkverdige og bisarre. Jeg synes han skulle holdt seg til de loslitte menneskene av Thygesen-typen, de som ikke lever noen a-4 tilværelse og er på kant med det meste. I slike rufsete menneskeskikkelser er han på sitt beste, slik vi så i hans siste Thygesen-bok.
Her blir det en ufortjent og altfor kort aftensang.
