Åge Aleksandersen

Ole Jacob Hoel: Åge – historien om Norges største rocker, Gyldendal Norsk Forlag 2011, 353 s.

Vi har uten hast lest denne boka fra perm til perm. Hvert ord uten å rase gjennom sidene for å rekke dead-line og sensasjonelle oppslag. Derfor har vi fått med oss mye. Det som først og fremst gjør inntrykk på oss er bokas tone, den neddempete stilen som gir et godt og følsomt bilde av personen Åge Aleksandersen. Hele veien er det tatt med utdrag fra hans tekster. Dermed når vi inn i en verden som kler denne boka, og ikke minst Norges største rocker gjennom tidene.

Vi har ingen problemer med å se at denne boka vil bli enormt populær i tiden fram mot jul. Den vil ganske sikkert ligge under juletrærne og ingen bør ha problemer med å gi denne som en populær presangbok, både til liten og stor, både til tante over de seksti på Manglerud som har røtter i 68-generasjonen som til de aller yngste. Og for alle de som er interessert i rockehistorie her hjemme, fra før-punkens tid helt fram til i dag.

I mer enn førti år har han vært på veien land og strand rundt og gjennom alle disse år stått for formidable plateutgivelser. Noen av hans sanger er blitt folkeeie, som Myttji‘ lys og myttji’ varmeog Levva Livet og de har gått inn i vårt ikon som en del av vår felles identitet. Men også andre har nærmest fått evighetsstatus, som Va’ det du Jesus?, som handler om massakren på palestinske barn og har fått sterk aktualitet etter sommerens begivenheter. Vi opplevde at Åge Aleksandersenog Sambandet framførte den på en konsert nå tidligere i høst med innledningsordene om at han aldri skulle ha trodd at en sang med et slikt innhold kunne framføres med aktualitet over hva som hadde skjedd i sitt eget land.

En god del sanger og en god del tekster har det blitt gjennom årene. Det er hverdagslivet til folk flest han gjerne framstiller, usminket og på norsk. Det dreier seg om pils og pizza, drømmer, lengsler men også sorg. Han har turnert særlig i midt-Norge og Nord-Norge og i våre nordiske naboland. Danmark har fått en spesiell plass. Han har sterkt bidratt til at trønder-rock er blitt et eget begrep og at rockens historie i Norge nærmest er blitt synonymt med Trøndelag,

Åge Aleksandersen har i mer enn førti år vært vår fremste rocker, først i Prudence, siden i sin egen gruppe Sambandet. Det har selsagt vært opp- og ned-turer i løpet av alle disse årene. Dette blir klart framstilt, uten altfor tjukk søtladenhet som kunne friste. Det er i det hele tatt den usminkete fortellingen som tar for seg lys- og skyggesider på lik linje som gjør at boka blir levende og troverdig. Til tross for blemmen om den såkalte gravstøtta av stein på Uranienborg kirke, en kirke uten kirkegård og gravstøtter – de finnes derimot på nærliggende kirker i strøket omkring – er det absolutt levende og nært fortalt. Du kommer godt under huden på personen det dreier seg om.

Et avgjørende grep er at det er en nerve i boka, en knivsegg som er der alt fra fortellingens første sider. Åge Aleksandersen er av taterslekt. I hans nærmeste familie finnes svært kjente musikere og håndtverkere. I sin oppvekst opplevde han mye vold rettet mot hans mor. Men det som gradvis stiger fram er beretningen om det norske storsamfunnet og deres syn på anerledes-mennesker. Det er ikke bare de trange forholdene i fødebyen Namsos og jantementaliteten der som gjør dette til en vibrerende fortelling. Det er også spøkelset som dirrende følger hele beretningen om hans liv, et spøkelse om det å bli sett ned på, undervurdert, men også om uhyrlige overgrep fra norske myndigheters side, noe som gjør at de inntil for bare et par tiår siden ikke framsto som noe bedre enn nazistene i sitt syn på rase, undertrykkelse og faktisk sterilisering når det gjaldt det vi tidligere kalte tatere og sigøynere.

Denne nerven gjør at denne boka blir atskillig mer enn en pjatte- biografi med høye ord om helten og stjernen. Den blir noe langt mer. Den rokker oss i vår samvittighet og den viser oss at på tross av suksessene og seirene, balanserer vi likevel på en knivsegg hvor det dype fallet ikke er langt unna. Og den tar tak i oss i vår prektighet, at alt har kanskje ikke vært så flott likevel!

I bokas siste del blir vi ført nærmere inn på Åge Aleksandersens sosiale og politiske engasjement særlig med vennen og kollegaen Bjørn Afzelius, og deres solidaritetsarbeid for og reiser til Nicaragua.

Selvfølgelig er det en god del fyllekuler i boka. Selvfølgelig, slikt er ikke til å unngå!

Boka er nå nominert til den høythengende Brage-prisen. Men jeg vil vurdere den som langt mer verdifull enn en slik eventuell pris.