Erich Korngold: Die tote Stadt
Thomas Sunnegårdh, Katarina Dalayman,
Kungliga Hovkapellet, dir.: Leif Segerstam
Forestillingsopptak fra Kungliga Teatern (Stockholmsoperaen) (Naxos 8.660060-1, 2 CD’er)
100-års jubilanten Erich Korngold får mye oppmerksomhet for tiden. Godt er det, for han tilhører en av århundrets mest underskattete komponister. Ikke bare led han den fortvilte sjebne å bli erklært som erkereaksjonær av sine samtidige – allerede som tyveåring! – han fikk også sine verker fordømt som ‘entartet’ av nazistene da de kom til makten.
Ettertiden kjenner musikken til Korngold best fra hans periode i Hollywood. Her fikk han Oscar-prisen for musikken til Errol Flynn-versjonen av Robin Hood. Kanskje mest assosieres hans komposisjoner med spektakulære westerns, og det er ikke mye for sagt at han ble skaperen av den dramatiske rulletekstmusikken.
Bittert egentlig. For i tidlig alder var han kjent som et vidunderbarn, sønn av den fryktete Wiener-kritiker Julius Korngold. Gjennom sin far ble Gustav Mahler en slags protegée for ham og Zemlinsky ble hans personlige komposisjons-lærer. Allerede som 13-åring tillot faren at hans første komposjsoner ble gitt ut. og Korngold fortsatte å forbløffe musikkverden med å skrive scenemusikk. Hans første opera, Der Ring des Polykrates, ble urframført i München i 1916 av Bruno Walter.
I noen år på tyvetallet sto Korngold fram ved siden av Schönberg som den mest kjente av Wien-komponister for utenverdenen. Wienerne selv foretrakk Franz Schmidt, selvfølgelig, fordi de ennå var forskrekket og i sjokk over det forferdelige og forvirrende som Gustav Mahler hadde presentert noen aring;r tidligere – som musikksjef og dirigent ved statsoperaen. Derfor trykket de hans erklærte motstander til sitt bryst, cellisten hos Wiener-filharmonikerne som skrev musikk som hverken varte over førti minutter eller var freudiansk opprørende.
Men på tyvetallet skjedde mye i det musikalske Europa. I Donauschingen etablerte Paul Hindemith et senter for samtidsmusikk og ga en hel ny komponistgenerasjon identitet og tro på seg selv. I Berlin skjedde alt, dada-isme og surrealisme blandet seg med inntrykk fra den nye verden. Jazz og dekadense kom på moten. Erwin Schulhoff ble da-da’ismens eksponent innen musikken, og snart tegnet Kurt Weill ut et nytt og ekspressivt musikkspråk for scenen i samarbeid med Berthold Brecht.
I løpet av kort tid ble det musikalske tyngdepunktet forflyttet til Berlin. Zemlinksy og Schreker ble erklært ‘gammeldagse’, men verst ut å kjøre kom Korngold. Som hyllet vidunderbarn i Wien kom han naturlig nok midt i skuddinjen for den nye aggressive komponistgenerasjonen. Rart å tenke på i dag, for generasjonens fremste talsmann Paul Hindemith var faktisk eldre enn Korngold…
Hans mesterverk for scenen er operaen Die tote Stadt. Den ble urframført i Hamburg i 1920 og ble straks et standardverk for alle de største operascenene. Richard Tauber sang den i Dresden, den gang verdens ledende operascene, og snart var den også å finne på spilleplanen til Metropolitan. Opp til i dag har operaen beholdt sin kraft og den er ofte å finne på særlig tyske scener.
Det er ingen lystelig historie Korngold har valgt. Han fikk hjelp av sin far til å utforme librettoen og teksten har klare assosiasjoner til freudiansk fortrengthet og småbyens trange forhold. I planet mellom det levende (skuespillerne, ungdommen) og det døde (portrettet av den avdøde hustruen) spennes en tre-akters handling. Musikken er umiskjennelig Korngold: spektakulær og fascinerende slik vi senere ble kjent med ham fra filmen. Men man kan ikke befri seg fra å assosiere med Puccini, og ikke bare i det musikalske språket. Vekslingen mellom lette og lyse farger i musikken og det tunge og dypsyndige med en fascinerende orkesterpaljett i de mest spektakulære scenene, er faktisk ikke helt ulik. Musikkspråket er også svært lett tilgjengelig uten at det blir ‘kitsch’ ut av det.
Stockholmsoperaen har hatt Die tote Stadt på spilleplanen de to siste sesongene. Denne CD’en er satt sammen av forestilingsopptak fra siste sesong. Dette skjemmer ikke, utenom at det knirker stygt i det gamle scenemaskineriet til Kungliga Teatern et par ganger. Særlig i sluttscenen kunne vi godt tenke oss litt redigitalisering.
Det er først og fremst Kungliga Hovkapellet under Leif Segerstam som fortjener prisen for denne innspillingen. Sveriges eldste symfoniorkester har tidligere vist at det kanskje fortjener å bli karakterisert som Nordens fremste operaorkester, og denne innspillingen ødelegger ikke inntrykket.
Dernest bør man bare lytte til den nye svenske sopranen Katarine Dalayman. I noen avsnitt (drømmescenene) forbløffes man over kraften i hennes stemme, og at hun samtidig eier et disiplinert og kontrollert uttrykk uten å skjære over i skjemmende vibrato. Også Thomas Sunnegårdh gir en prima tolkning i den mannlige hovedrollen. På rollelisten finner vi også Hilde Leidland i en mindre rolle.
Denne operaen er ikke overrepresentert i CD-hyllene. Bare av den grunn er den velkommen. Korngold er en komponist vi på ingen måte har vondt av å høre mer av – når vi nå på århundrets slutt igjen tåler å høre tonale og nyromantiske klanger. Innspillingen er også en hyllest til et av århundrets store komponister.
Men CD’en er interessant også av andre grunner. Vi finner her en demonstrasjon av hvilke framifrå operakrefter som finnes i Norden i dag. Bare det er gledelig, fordi en internasjonal fokusering på hva som skapes av ypperlig operakunst i Finland, Danmark, Sverige og den absolutte ytterkant, Norge, vil bidra til at interessen for nordisk opera vil øke.
Når vi tydeligvis ikke greier å stampe et operahus opp av grunnen av egen kraft, får vi stole på hjelp fra andre.
