Hans Petter Sjøli: Mao min Mao – historien om AKP’s vekst og fall, Cappelen forlag 2005 270 s.
Det er blitt en liten og lett handterlig bok journalisten Hans Petter Sjøli har prestert om fenomenet AKP (m-l). Liten i den forstand at det ikke er noen mursteinstykk utredning som nå foreligger, lett handterlig fordi det ikke er noe vesentlig nytt som her presenteres mellom to permer. Men likevel er det gledelig at noen endelig setter lys på dette fenomenet sett med øyne som relativt fritt kan se begivenhetene uten blått eller for mye rødt skjær i seg. Hans Petter Sjøli er født i 1974 og må derfor sies å ha et ståsted såvidt unna begivenhetenes kjerneår.
På forhånd har det vært store presseoppslag om at nå kommer endelig boken som kan dokumentere det ‘alle’, ikke minst sikkerhetspolitiet (SIPO) og det blåeste blåbrunt av borgerlig presse mente den gangen, og noen deriblant Bernt Hagtvedt, mener ennå: AKP (m-l) drev våpenopplæring og var et sterkt voldsfiksert parti. På Cappelens pressekonferanse 23.8. gikk forlagets folk, ikke forlagssjef Anders Gievær, så langt som til å si dette eller antyde det åpent. Om det ikke ble sagt ord for ord så var ikke vedkommende som sto for uttalelsen i noen som helst tvil om markedsverdien i hvordan det ville oppfattes. Foran et fulltallig pressekorps på Gamle Christianas Gjæstgiveri var man svært bevisst på hvordan ordene skulle bli falt og la seg oppfatte.
Dette er et poeng som vil følge denne boka. Selv er forfatteren krystallklar: partiet drev aldri noen organisert form for våpenopplæring. Men han utelukker ikke at sentrale medlemmer, eller en kjerne, likevel hadde en slags våpenberedskap. De delene av boka som omfatter dette opptar til sammen to sider av i alt over to hundre. Men er gefundenes fressen det gjelder å utnytte!
Her er vi ved bokas absolutte største svakhet. Rykter og snakk blir formidlet gjennom anonyme kilder og personer som ikke vil stå fram. Dette svekker gehalten betydelig i det som skrives. Særlig når det skrives om en episode som formidles anonymt ved at en person vistnok ‘så‘ en kul på lomma på et medlem som ‘godt kunne være‘ en gønn, gjør at hele boka svekkes, uansett hvor godt dokumentert det øvrige stoffet er. Vi vet i dag at Sikkerhetspolitiets rapportører ‘så’ slike våpen og ‘utenlandske’ uniformseffekter der de ønsket å se det. I slike tilfelle dreier det seg rett og slett om hva man ville forestille seg å se, ikke hva som var virkeligheten. I det øyeblikk man skulle skaffe fysiske beviser for sine “syn”, forsvant disse av merkverdige grunner som dugg for solen.
AKP (m-l) var et uvanlig kulturfenomen i Norge på begynnelsen av 70-tallet. Det er også merkelig at ingen har satt seg fore å undersøke dette nærmere all den stund historien ennå er levende og de aller fleste fra den tid går i blant oss. Så levende at personene fra den gangen befolker omtrent det som er av posisjoner i samfunnet, to av de tre store forlagene ledes av ex m-l’ere, dagspressen har forlengst fått sine redaktører fra medlemsmassen fra den gangen, LO-sjefen var m-l’er, riktignok en mindre konkurrerende gruppering, og til og med den norske regjering har forlengst sett sin første ex AKP (m-l)’er. Vi kunne gå langt videre enn det, men slår bare fast at store deler av samfunnet i dag, universitet og statsforvaltning såvel som kulturlivet, styres av folk med m-l bakgrunn.
Hvordan kunne et velstandsmfunn hvor de fleste grunnleggende behov var løst og hvor innbyggerne levde fredelig og kunne spise seg mette hver dag oppleve at kremen av dens ungdom vendte velstanden og demokratiet ryggen og dyrket autoritær partidisiplin og massemordere som Stalin og Mao?
Svaret ligger i ungdomsopprøret på slutten av 60-tallet, Vietnamkrigen og kulturrevolusjonen i Kina. Ungdom over hele den vestlige verden gjorde opprør mot foreldregenerasjonens trygge verdier. Fra USA flommet hippie-kulturen over oss. I Frankrike ble det fysisk opprør som førte til de Gaulles fall og i alle land satte opprøret sine merker. Ledere for dagens EU-kommisjon og for den saks skyld verdens beste fotballspillere var den gangen maoister. Men det var bare i Norge at det oppsto et parti etter kader-mønster med strenge prinsipper om moral og atferd. Det var også bare i Norge at denne bevegelsen greidde å stable på beina en dagsavis, Klassekampen, som faktisk overlevde og er blant de mest respektable dagsavisene i dag. Riktignok forlengst befridd fra sin m-l tvangstrøye.
Det er en kuriositet at forfatteren av denne boken selv jobber i dagens Klassekampen som journalist. Han vokste opp med en onkel som var m-l’er og for ham ble denne skikkelsen og det han sto for omfattet av en romantisk glorie. Han er likevel svært kritisk innstilt til en del av fenomenet AKP (m-l) og legger ikke skjul på hva han mener om alle de groteske utslagene – overgrepene – som skjedde på bevegelsens storhetstid på 70-tallet. Bare det å få denne historien og det som fant sted framstilt på en systematisk og noenlunde edruelig måte, gjør at man i dag må gå i alvorlig ettertanke og spørre seg selv: hvordan var dette mulig? Hva var man med på?
Antallmessig var ikke m-l’erne mange, men de gjorde seg mer enn tydelig gjeldende. Etter kaderpartiets prinsipper, effektiv organisering og streng disiplin inntok de den ene posisjonen etter den andre og forbløffet et helt Norge med sin innflytelse. Særlig gjorde de seg gjeldende innen kulturens område og kunne blant annet mønstre noen av landets fremste forfattere og skuespillere.
Partiet var strengt organisert, nesten etter religiøse prinsipper. Noe av bakgrunnen for m-l bevegelsens organisasjonsorinsipper finner man i hva foreldregenerasjonen brakte videre, de som overlevde 30-åra, krigens illegale arbeid og Furubotn-utrenskningene etter krigen. Når hippie-tiden kom med hasjrøyking i Slottsparken i Oslo var dette sammen med en nesten ukjent krig som USA førte mot et lite folk i Asia og kulturrevolusjonen i Kina nok til å sette bokstavelig talt fyr på den tidens seksten-åringer.
Så var det hele i gang. Bevegelsen minner tilsynelatende om en annen bevegelse i Norge i moderne tid, Arbeiderpartiet under Martin Tranmæl. Her ble også den moralske askese valgt som ledeprinsipp. Likhetstrekkene er mange. Men vi må se videre enn dette. For norsk puritanisme og religiøs fanatisme går igjen i langt sterkere grad, bestefaren til m-l bevegelsens ubestridte og karismatiske lederskikkelse, den kunnskapsrike sjefsideologen Tron Øgrim, stiftet i sin tid Frelsesarmeen i Norge. Men i motsetning til Arbeiderpartiet var m-l bevegelsen anarkistisk i utganspunktet og en bevegelse som fenget i de helt yngre ungdomsmassene.
Disse aspektene ved m-l bevegelsen berører forfatteren i svært liten grad, selv om det er helt tydelig at han mener at ensrettingen ga grunnlaget for dens fall. Der har han rett. Uten fornyelse og diverergerende oppfatninger forfalt det hele uvergrelig til byråkrati og stivnet i en form av grå tenkning og innøvde besvergelser. Demokrati og fri diskusjon falt bort. Det ble å lese opp og være flinkest mulig til å tolke og ‘forstå’ direktivene ovenfra.
Sjøli er særlig opptatt av det som skjedde på Bryn-Hellerud og Teisen skole på slutten av seksti-tallet. Det er riktig at m-l bevegelsen ble født her, men svaret på at den fikk det veldige og plutselige omfanget den fikk skyldes også iboende høybråten-elementer i det norske samfunn. Det var ikke bare tidligere Furubotn-folk på Bøler og ungdomsmassene i Groruddalen som sto for m-l bevegelsens plutselig og store oppsving.
Undertegnete vokste opp i Groruddalen og ble selv tatt av dette fenomenet i min ungdom. Det var et ungdomsopprør uten sidestykke i moderne tid. Et beinhardt, byråkratisk og regelstyrt Arbeiderparti, hvor rapportørene og dermed sikkerhetspolitiet hadde sine folk på lagsmøtene til AUF, hadde beredt grunnen for det som skulle komme. Heising av FNL-flagget i skolegården og retten til å bære langt hår ble fremste kampsaker. Da det ble kunngjort at det skulle startes SUF-sirkel på den videregående skolen meldte hele 600 av skolens 1100 elever seg! Det sier alt om sprengkraften i denne bevegelsen.
SUF-lagets ‘våpenoppplæring’ besto rett og slett i ungdommelige søndagsturer i Østmarka med sitatboka viftende som rettesnor og rødt banner. Når det gjelder m-l bevegelsens voldsromantikk og ‘volds’-utøvelse var denne av rent praktisk art. Det skal ikke stikkes under en stol at nynazister var voldsaktive mens sikkerhetspolitiet med vilje (?) hadde øynene vendt den andre veien. Nazistene stiftet branner og kastet bomber mot 1.mai-tog. Til og med rene likvidasjoner ble utført av nazistene (Hadeland).
Det er derfor ikke til å undres over at det ordinære politiet som på nært hold måtte iakta sikkerhetspolitiets håpløse inkompetanse, stilte krav om at alle demonstrasjoner skulle ha et sterkt vakthold. Ved et tilfelle var også elementer fra ledelsen som kom inn i politiet gjennom illegalt motstandsarbeid under krigen, med på en faktisk knipetangsmanøver med m-l’erne om pågripelsen av nynazister som hadde lemlestet folk.
Dette var en side av voldsromantikken. Et annet forhold tar ikke Sjølie opp, men er viktig å nevne. I alle vest-europeiske land oppsto det voldsromantikk og voldsutslag som følge av ungdomsopprøret. I Vest-Tyskland og Italia gikk det så langt som til rene terror-bander, som eksempelvis Baader-Meinhof. I Sverige fikk vi ‘rebellerna’, en gruppe ungdom som dro ut i skauen for bokstavelig talt å piske den borgerlige sjelen ut av seg. I Norge var de unge m-l’erne i Bryn-Hellerud helt klare på dette punktet fra starten: ingen pisking, ingen våpen og ingen venstristiske avvik. Visst kriblet det av virketrang hos mange på slutten av seksti-tallet, men det ble med småstein på Drammensveien. En Black Power-representant som oppsøkte Norge på den tida sa etterpå at den norske ungdomsbevegelsen hadde ‘no practice’. Med den betydning Black Power la i ordet skal vi være glade for det.
Slik sett kan vi også si at den norske m-l bevegelsen ble en effektiv bremse for at det kunne oppstå vold og terror i det norske samfunnet, som det gjorde i andre land. M-l bevegelsen sparte oss faktisk for mange av de tragediene vi opplevde andre steder. Dette er et viktig kjennetegn ved det norske ungdomsoppprøret og m-l bevegelsen og må taes fram nå som Cappelen forlag er så markedskåte på å presentere denne boka med påstander om det motsatte. At Sverre Knutsen – den tids mektige AKP-sekretær – hadde illustrerende artikler i Klassekampen om haglgeværets oppbygging kan ikke taes som bevis for våpenopplæring. Like lite som man kan si at dagens Senterparti består av væpnete garder, jfr. landsskytterstevner og jaktriflas plass på den skyteglade og villdyrfiendtlige norske landsbygda. Er det et argument at det norske skiskyttermiljøet i noen år, som fotball og orientering, var sterkt dominert av m-l sympatisører?
Utover på 70-tallet dokumenterer boka at AKP-ledelsen blir virvlet inn i sitt eget nett av inkonsekvense hemmeligholdelser, slalåmkjøring i ‘riktige’ standpunkter og bortforklaringer. Det blir vanskeligere og vanskeligere å stadig omstille seg og skifte kurs etter det som skjer internasjonalt, firer-banden i Kina, terroren i Kampuchea og bruddet Albania-Kina. Dette var også den offisielle grunnen til at mektige Sverre Knutsen sa takk for seg i 1982. Litt tid seinere forsvant Helge Øgrim – med sin berømte uttalelse om at ‘kom AKP til makta var det best å rømme til Sverige fortest mulig’ – og dermed var de to ute som i første rekke hadde stått for den beinharde og sentralistiske kursen. Tron Øgrim gikk ut av ledelsen i 1984.
Med massakren på Den himmelske fred plass i 1989 var AKP (m-l) fra første stund ute med krasse reaksjoner. Sigurd Allern brakte store oppslag i Klassekampen og fordømte Kina for å ha blitt en fascistisk stat. AKP brøt øyeblikkelig alle forbindelsene det hadde med Kina. Dette står i kontrast til den øvrige norsk venstreside som var mer sidrumpa og lunken i så måte, på samme måte som den norske regjering og offentlighet aldri har gjort helt opp for seg for sine ordenstilegnelser til Romanias store ‘fredsfyrste’ den gang, tyrannen Ceasesceu.
Mye av denne boka bygger på intervjuer forfatteren har gjort med Kjell ‘Billy’ Skjervø, som selv sier at han opphørte med å være m-l’er etter massakren på den himmelske freds plass. Han tilhørte det forfatteren kaller diamantgjengen, dvs. SKau (Sentralkomiteens arbeidsutvalg) – Tron Øgrim, Pål Steigan, Sverre Knutsen og Sigurd Allern.
AKP lever i dag i skyggenes dal. Det er bare en håndfull av de mest trofaste igjen. Men fenomenet m-l bevegelsen i Norge gjenstår å undersøke nærmere. Tross alt var det en mektig ungdomsbevegelse med stor sprengkraft i seg. Vi skal kanskje være glade for at det gikk som det gikk i Norge. Men spørsmålene gjenstår, hvordan kunne det skje og hvorfor ble så mange forført? Derfor er det mer enn prisverdig med en bok som dette.
