Albansk hevn

Ismail Kadare: Agamemnons datter, Etterfølgeren, Cappelen 2008, 271 s.

På 70-tallet leste vi Ismail Kadare, den mest kjente forfatteren fra “det sosialistiske fyrtårnet” i Europas sør-østligste hjørne. Bryllupet ble utgitt av Oktober forlag i 1972, oversatt av den senere eminente Harry Potter-omskaperen til norsk, Torstein Bugge Høverstad. Det var den gangen man så å si ukritisk beundret det lille fjell-landet. Norske ungdommer i tusentalls dro på charter-turer dit ned. Man jublet for hva det lille landet hadde fått til, i strid med først jugoslavisk, senere russisk og til sist kinesisk blokade.

Men det var også på disse reisene at man for alvor ble klar over at alt ikke var like idyllisk i den “sosialistiske” leir og at forholdet mellom Kina og Albania raskt nærmet seg et skjæringspunkt. Og selv om Kadare sikkert nok den gangen var regimets fremste offisielle forfatter og skrev om gamle skikkers blodhevn og andre reaksjonære holdninger, hadde nok han som mange andre sin bestemte oppfatninger av forholdene i Shqipëria under Enver Hoxhas styre. Kadare forlot Albania for godt i 1990 og har siden vært bosatt i Paris. Året etter opphørte det kommunistiske styret i Albania.

Disse to bøkene er skrevet med tyve års mellomrom, men settingen og personene er identiske slik at det går an å lese dem i rekkefølge slik det er tilrettelagt med denne utgivelsen. Agamemnons datter ble i sin tid smuglet ut av Albania i små biter og delvis omskrevet i tilfelle deler av den falt i sikkerhetspolitiets hender. I denne utgaven er den ‘vasket’ tilbake til sin opprinnelige form. Kortromanen dreier seg om en ung ansatt i statskringkastingen som har fått adgangsbillett til selve tribunen på 1.mai-paraden. Hans forlovete har nettopp brudt med ham fordi hennes far, som offisielt er utpekt som Lederens etterfølger, mener at hun må være forlovet med en skikkelig standsperson som det høver seg en mann i hans posisjon.

Underveis til paraden lar den unge mannen falle mange refleksjoner over det “kommunistiske” systemets mange sider. Ikke minst lar han trekke inn et gammelt gresk sagn om krigføreren Agememnon som ofret sin datter.

I Etterfølgeren tas vi fritt fram i tid. Personene er dels de samme. Den offisielt utpekte etterfølgeren blir en morgen funnet død, tilsynelatende som resultat av et selvmord. Historien berettes videre utover lagt i munnen og tankene på flere personer, datteren, husarkitekten og den store Lederen selv. Til slutt opptrer etterfølgerens ånd. Også denne boka er en ramsalt kritikk av det tidligere styresettet. Kadare har forsynt boka med noen linjer om at “..likhet mellom nåværende situasjon og personer ikke (er) til å unngå…” Han sikter sannsynligsvis til de sterke ryktene som gikk for 30-40 år siden om skuddveksling på et møte i politibyrået mellom Hoxha og en av hans antatte rivaler.

For meg var dette å åpne opp en dør inn til en skremmende verden som jeg dessverre kjente meg altfor godt igjen i. Beskrivelsen av ensrettingen og helliggjøringen er trekk vi kjenner igjen såvel fra den tids Albania som det progressive ungdomsmiljøet her i Norge særlig på 70-tallet. I filmen om Gymnaslærer Pedersen er dette gysende godt framstilt av Ane Dahl Torp som spiller den unge kvinnelige sjefskader. Det gikk iskaldt nedover ryggen min når Nina Skåtøy i denne filmen lar falle iskalde belærende ord.

Det er ikke til å nekte for at denne skyggesiden ved ungdomsmiljøet i Norge var til stede, godt utført av personer som i dag sitter i topp-posisjoner i samfunnet men som den gangen ikke la noe i mellom for å bruke helliggjøringen av “den rette linja” for å fremme personlig makt og tråkke på andre.

Noe av det samme opplevde jeg ved lesing av disse to bøkene. Kadare har flere dimensjoner i disse to bøkene. Innimellom bikker han over til en nesten kafka’sk uvirkelig verden, det blir som å få de snart hundreårgamle skrekkvisjonene plantet over til vår tid og vår virkelighet.

Albania er i dag et parlamentarisk demokrati, men fortsatt et av Europas fattigste land. Kadares to bøker er som å åpne opp igjen en verden som for ikke så lenge siden eksisterte og som fremdeles sitter i ryggmargen vår.