Den definitive boka om Muhammed Ali, den kanskje største idrettsmannen som noen gang har levet. Dette sier vi fordi han var mer enn en idrettsmann og en stor bokser, han markerte seg også sterkt i kampen for de fargetes frigjøring og tok selv de personlige konsekvensene av sitt standpunkt da han nektet å tjenestegjøre i Vietnam, noe som førte til at han ble utestengt fra sporten. På sett vis ble han fanebæreren og symbolet for 68-opprøret, for frigjøringen og mot undertrykkingen.
New York Times-journalisten Jonathan Eig har først og fremst skrevet en grundig bok. Han har gjort mer enn 500 intervjuer og fått tilgang på dokumenter, lydbåndopptak og annet som er helt enestående. Noe av det stammer fra FBI.
Jonathan Eig: Ali – et liv, Gyldendal Norsk Forlag, 640 s., 2018
Han graver dypt i materialet og framstillingen hans er også balansert. Han legger ikke skjul på Alis enorme appetitt på rikdommens overklasseliv da han var ung: røde Cadillac’er, vakre jenter og herskapshus i luksus. Heller ikke legger han skjul på Ali’s flørt med islam-bevegelsen i datidens USA og han trekker fram det ironiske i at denne bevegelsen i praksis sto for de samme konklusjonene som hvite rasister og Ku Klux Klan: nemlig mot segregering, for fortsatt skille.
Framstillingen er svært balansert. Det skjules ikke at den tildels bøllete flåkjeften han ofte presterte var svært lite sympatisk. Heller ikke det selvskrytende egoet som kunne få dagens Trump til å fortone seg som en fjert. Hans første tid med islam-bevegelsen i USA gies heller ikke mye nåde. Men her er det i første rekke en intolerant religions-forståelse med et skremmende kvinnesyn som får unngjelde. Forfatteren er klar på at dette kostet Ali hans første ekteskap. Men tidene forandrer seg. Også Ali: senere i sitt liv sa han at han angret på mye av det som slapp ut av kjeftesmella i sin tid, det var taktikk, for å svekke motstanderen, unnskyldte han seg med. Også den svært stivbeinte islam-tolkningen forandret seg.
Men over dette tegner forfatteren et bilde av en person som satte sitt varige merke på idrettshistorien og tiden han levde i. Han blir en nasjonal symbolskikkelse for motstanden mot krigen i Vietnam. Likeså den tredje verden i kampen mot kolonialismen. President Barack Obama likestilte han med Nelson Mandela og Martin Luther King. Ved olympiaden i Atlanta i 1996 var han den selvfølgelige fakkelbæreren av den olympiske ild.
Jeg har hatt stor glede av denne boka. Underveis i lesingen har jeg sett på Ali-kampene på nettet, og blir igjen forbløffet over det jeg ser. Aldri noensinne har vi hatt en bokser som dette. Som tyveåring: lynsnar, dansende, med reflekser og avstandsbedømmelse som er nesten utrolig, i den grad at han tillot seg å holde hendene langs siden og ikke opp til beskyttelse av ansiktet som guard. Det er en eleganse og hurtighet uten sidestykke men straffet seg hardt når han ble eldre og langsommere i bevegelsene og refleksene.
Etter utestengingen ser vi en annen Ali, som en kraftigere og mer muskulløs bokser, men framfor alt som en glimrende taktiker. Dette toppet seg i VM-kampen mot Foreman i Kinshasa i 1975, en kamp som også hadde stor symbolsk betydning. Det var da han gjenerobret verdensmestertittelen etter utestengelsen på grunn av sin Vietnam-motstand.
Boka er også klar på det som ble hans ulykke: at han holdt på for lenge og lot kroppen og hodet ta i mot altfor mange harde slag. Det endte opp i tragisk sykdom, Parkinson, som han slet med de siste tyve-årene av sin levetid.
Utvilsomt den største bokseren verden noengang har sett. Men ikke minst en idrettsmann som markerte seg sterkt i sin tid og som satte sitt preg på den.