Puccini: Tosca
Maria Callas, Giuseppe di Stefano, Tito Gobbi, Kor og orkester fra La Scala dir.: Victor de Sabata (1953) Naxos 8.110256-57
Et nytt møte med Tosca gjør alltid inntrykk, enten det dreier seg om det snurrige som å høre den dramatiske sopranen Birgit Nilsson snuble seg gjennom denne rollen eller det er å gå på Den Norske Opera og oppleve Lubos Hruzas støvete og skeive dekorasjon for hundreogørtende gang.
Men å gjenoppleve Maria Callas i denne rollen blir som en ren fortryllelse. La gå at det gjerne er gjort større innspillingen av denne operaen enn akkurat denne 1953-innspillingen. Men jeg skal gi en god hånd på at svært få – om noen! – kan måle seg med det inntrykket Callas gjør.
Vi er forlengst sjarmert i senk av denne stemmen. Lyrisk javel, men også med en kald avstand som passer denne rollen særdeles godt. For her er hovedpersonen gjennom den rene helvette, fra den lidenskapelige kjærlighet til mord på politisjefen, fra å oppleve sin elskete torturert og henrettet for til slutt å ta sitt eget liv. Få operaer har, vil jeg våge å si, et spenn slik som denne.
Derfor kler den Maria Callas særdeles godt. La gå at innspillingen ikke er den mest perfekte og at en hører at den lider under overførsel fra plate til CD. Men la de digitalt overførte hakkene være, det finnes ganske sikkert langt verre 1953-kloninger enn denne!
For uansett er det en varme og atmosfære som stråler ut fra solisten og La Scala-orkesteret som tar tak i deg. Vi ser gjerne gjennom med at samspillet mellom solistene kunne være bedre, men her er det helheten som teller.
Og vi gir gjerne blomster til Naxos som gjennom en slik utgivelse sørger for at CD’en vil leve noen seiglivete år til.
