Erlend Loe: Fakta om Finland, Cappelen 2001 219 s.
Alt flyter. Vann flyter. Vann er i bevegelse. Man stiger aldri ned i den samme vannet to ganger. Eller for den saks skyld internett.
Erlend Loes jeg-person har fobi for vann. Han har redsel for vann. Han frykter at vannet har hukommelse og at det nå kommer på at det en dag vasket svabergene rundt Kikut-toppen, der han befinner seg på løpetur med en kvinneklig geologistudent.
Han blir livredd for vende tilbake til byen.
Jeg-personen er opptatt av å få til et bestillingsverk, en brosjyre om Finland, de tusen sjøers land.
Erlend Loe har ikke skrevet en tradisjonell roman med handling, begynnelse, logisk oppbygging og lykkelig slutt. Her er heller ingen dramatikk å spore, for vi lar oss ikke rive med av redslen for vannet – eller for den saks skyld, nettet. Ei heller finnes det overdreven naivisme eller nyfikenhet. Stilen er fabulerende, delvis reflekterende, ene-talende, faktisk minner den i sin pertentlighet litt om Dag Solstad. Begge eier den samme naive detaljerte måten å beskrive tanker og gjøremåter på.
Erlend Loes bok representerer noe nytt fra hans hånd. Vi merker at det er ikke lenger det lette og absolutte naive som preger framstillingen. Setningene er lange, det er nesten ikke avsnitt og boka er kjemisk renset for kapitler.
Vi ser kanskje at Erlend Loe er i ferd med å tre inn i en ny fase i sitt forfatterskap. Men fremdeles eier han den sjarmerende måten å beskrive små ting og få dem til å fortone seg betydningsfullt store.
