Ives: Tre orkesterstykker, Gershwin: Klaverkonsert, Adams: Harmonilehre Oslo-filharmonien, Joanna MacGregor – klaver, dirigent: John Adams, Oslo Konserthus 22.1.
På konserten med den amerikanske dirigenten komponisten John Adams fikk vi servert amerikansk musikk – på godt og vondt.
Det er ikke tvil om at amerikansk musikkliv både er rikholdig og interessant. Men jeg har stor tvil hvorvidt kveldens program var den rette måten å presentere musikk fra dette store kontinentet på når det tross alt finnes så mye å velge blant.
Det var fiklingen med Charles Ives som fikk det til å stoppe seg for meg. Arrangeringen av tre musikkstykker fra tidlig 1900-tall til nesten fullt orkester, bar preg av oppjazzifisering og feite storbandsakkorder som ikke gir denne komponisten det han har krav på. Ives har etterlatt seg mange verk av atskillig større format enn det som ble presentert i Oslo Konserthus i går.
Joanna MacGregor var høydepunktet i Gershwins klaverkonsert i F-dur. Mer er ikke å si om det.
Kveldens hovedverk var dirigentens eget verk Harmonilehre. Et absolutt sympatisk stykke musikk bygget over utstrakt bruk av minimalistisk repeterende riffs. Denne gangen satt også pulsen – på tross av John Adams‘ uforklarlige forsøk på temposkifte midtveis i ‘bølgene’ – og ikke urytmisk (og stygt!) slik det lød forrige gang Oslo-filharmonien forsøkte seg med minimalisme (og Steve Reich).
I det hele tatt var komponisten et mer sympatisk beskjentskap enn dirigenten. John Adams oppførte seg temmelig rastløst oppe på podiet og hans markeringer hadde ikke alltid den nødvendige autoritet. Vi kan godt forstå musikernes fortvilelse når han ikke følger sin egen rytme og puls midt under framføringen.
Konserten gjentas i dag. Vi har både spørsmål til programkomiteen som til påstanden om at Adams er USA’s mest betydningsfulle komponist i dag. Hva med Glass og Reich?
