Oslo Konserthus 29.3.2001 Previn: Honey and rue, Vocalise, Mahler: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien dir.: André Previn, Harolyn Blackwell – sopran
Han er noe nær en institusjon. Ikke siden Leonard Bernstein har USA hatt en slik aktiv og toneskapende dirigent. I tillegg er han ikke helt fremmed for jazzen, han er selv utøver og spiller ofte med de fremste utøverne i jazz-sammenheng.
Han er tyskfødt av foreldre av polsk opprinnelse og forandret navnet til Previn ved ankomsten til USA på 40-tallet.
I går fikk vi høre hans tonesetting av seks Toni Morrison-dikt, Honey and rue, med den amerikanske sopranen Harolyn Blackwell. Fire jazzmusikere støttet framførelsen og selv dirigerte han stående fra klaveret mens han innimellom bidro med noen løp og akkorder.
Det var musikk som var fascinerende og som særmerket seg ved ikke å forsøte å lage en symbiose mellom jazz og kunstmusikk. Dette sto helt på egne ben og vekten var lagt på det sanglige uttrykket.
Harolyn Blackwell eier en sympatisk stemme, ren og klar i uttrykket – men var hun offer for Konserthusets akustikk i går? Riktignok stilte ikke Previns verk de helt store kravene til dramatisk tyngde – men hos Mahler var dette påtakelig.
Det virket som om Previn hadde problemer med å slippe seg helt løs i de to første satsene i Mahlers lystelige og joviale førstesats og den noe mer dunkle scherzoen. Egentlig er symfonien et overflødighetshorn, oppstått på grunnlag av tiloversblevet materiale fra den tredje symfonien.
Det var ikke før i den mektige tredjesatsen at Previn fikk festet grepet. Men her fikk vi til gjengjeld en majestetisk demonstrasjon av Mahlers storhet lagt i hendende på en fremragende dirigent og et tilsvarende orkester
