Andreas Scholl

Bjørvika 3.11.2009 Händel: Ouverture Giulio Cesare, Aure deh per pieta fra Giulio Cesare, Se parla nel mio cor fra Giustino, Concerto grosso op. 3 nr. 5, Arrival of the Queen of Sheba fra Solomon, What though I trace fra Solomon, Ouverture Parthenope, Oh, Lord, whose mercies numberless fra Saul, Concerto Grosso op. 6 nr. 5, Cara Sposa fra Rinaldo, Al lampo dell’armi fra Giulio Cesare, Andreas Scholl – kontratenor, Concerto Copenhagen, dirigent og cembalo: Lars Ulrik Mortensen

Andreas Scholl er en av verdens ledende kontratenorer. Om han ikke er den mest ledende skal vi ta et aldri så lite forbehold for. Det finnes mange av dem der ute og i de siste sesongene har vi også opplevd atskillige internasjonale kontratenorer på høyt nivå her hjemme, ikke minst i Julius Cæsar – som Andreas Scholl hentet mesteparten av sitt repertoir fra til gårsdagens konsert – men også i denne høstsesongens Monteverdi-forestilling.

Andreas Scholl har lagt ut på en nordisk konsertturne for å varme oss med sin sang nå senhøstes. Med seg har han det noen-og tjue manns og kvinners sterke danske ensemblet Concerto Copenhagen ledet av Lars Ulrik Mortensen. 

Ennå er vi nok plaget av våre fordommer mot mannlige lyse stemmer her hjemme. Det er nok grunnen til at vi kan oppleve denne type sang som noe ‘rar’ og ‘fremmed’. Det er ikke en kontratenor en drar med seg inn i brakka i kasernen, for å si det slik. Men vi må ikke mange årene tilbake i tid for å oppleve at det var de mannlige lyse – og høye – stemmene som var de mest populære. Vår tid vil heldigvis – av enkle og forståelige grunner – ikke få oppleve mannlige kastratsangere mer. I stedet må vi oppleve en Andreas Scholl, som i går eller Cecilia Bartoli som også har besøkt Bjørvika.

Andreas Scholl hadde i går valgt det mer dempete repertoiret. Det var ikke før helt mot slutten at han for alvor slapp seg løs i halsbrekkende koloraturløp og sang virkelig sterkt ut, noe vi tolker at det må bli en ekstra påkjenning å synge så høyt. Selvfølgelig måtte det bli ekstranummer ut av det. 

Likevel kan vi ikke nekte for at vi til å begynne med savnet litt futt og gnist på denne konserten og noen Cecilia Bartoli-opplevelse var det så avgjort ikke. Men de ledsagende musikerne fra København maktet å få fram det vakre i Händels toner. Hans to Concerto grossi satt slik de skulle. Vi følte varmen fra musikken og fra den første Concerto grosso og ut konserten var novembertåka som rent fordrevet. Fra nå av var det bare å nyte den vakre sangen til Scholl og Händels toner hvor han bevisst brukte oboene som en slags trompeter, noe som var sterkt påtakelig i utdragene fra Solomon.

Det er noe betagende ved Händels musikk. Han makter å treffe en nerve og skape noe ganske unikt og det er ikke til å undres på at han ble en slik enorm publikumsattraksjon med sine oratorier og operaer på 1700-tallet. Hvilken komponist av i dag ville eksempelvis trekke titusenvis av tilhørere til tre timers oratorier?

Andreas Scholl overbeviste oss med sin sang og Händel bidro til at dette ble en kveld hvor stemningen mot slutten bokstavelig talt slo i taket.