Haydn: Klaversonater nr. 30 b-moll, nr. 33 D-dur, nr. 34 A-dur, nr. 32 ciss-moll, nr. 44 Ess-dur
Leif Ove Andsnes – klaver
EMI 5 56756 2 Innspillinger foretatt i London sept. 1997 og Lommedalen juni 1998
 Med Leif Ove Andsnes‘ Haydn-sonater er vi inne i en nesten ukjent verden. Hans sonater er lite kjente og lite spilte. Av Haydn kjenner vi symfonier, kanskje et par strykekvartetter og hans store oratorier. Men sonatene for klaver?
Haydn skrev i alt 47 sonater for klaver. Bare syv av dem var skrevet utelukkende for fortepiano. Resten enten for cembalo og/eller fortepiano eller for cembalo alene. Med den enorme forskjellen som oppstår i klangmulighetene og med bruk av fortepianoets pedal, sier det seg selv at det er stor forskjell på Haydns klaversonater.
Den første av sonatene på denne CD’en er b-moll sonaten nr. 30 (Hob.XVI:32) fra 1774. Den starter nesten som et dynamisk Bach-verk med et kraftig kontrapunktliknende motiv, hvor vi kan si at først med klaveret får denne musikken mulighet til å klinge ut slik den burde.
Også i andre av Haydns sonater fornemmer vi barokken, som eksempelvis i den bredt anlagte Largo‘en i sonate nr. 33 (Hob.XVI:37) i D-dur. Sammen med ciss-moll sonaten (Hob.XVI:36) tilhører de en gruppe sonater som Haydn dediserte til søstrene Franziska og Marianna Auenbrugger i 1780.
Men det er likefullt rokokko-tidens forsiringer, lette løp og melodirikdom som preger disse sonatene. I A-dur sonaten (nr. 24 Hob.XVI:26) fornemmer vi fort at den er skrevet for cembalo. Sistesatsen med sine 18 takter fyker raskt av gårde på 40 sekunder!
Det er vanskelig for meg å bedømme disse sonatene på annen måte enn å takke Leif Ove Andsnes for at han tar seg bryet verdt med å presentere oss for slik relativ ukjent musikk. Ikke er det Mozart eller Beethoven, og ikke Bach eller Scarlatti. I noen av de eldste sonatene hører vi tydelig at det er cembaloets sprø toneverden som har vært retningsgivende for komponisten. I de senere kommer klaverets fulle klang til mer rett. Særlig merker vi dette i Ess-dur sonaten (nr. 44 Hob.XVI:49) som stammer fra 1790. Den er større, bredere anlagt og gjør til fulle bruk av fortepianoets muligheter. Det nesten beethoven’ske anslaget over annensatsen kan ikke utelukkende skyldes at den er tatt opp i Lommedalen kirke!
Det er en tydelig linje i Andsnes‘ CD-utgivelser: han er svært forsiktig med å gi oss de mest populære verkene. Etter en opplagt suksess som utgivelsen av Brahms’ første klaverkonsert nødvendigvis måtte være, ville det derfor uvergelig komme en CD med heller ukjent musikk. Slik var det også med innspillingen av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert: rundt den lå CD’er med Carl Nielsens og Janaceks klaververk.
Dette er et sympatisk trekk. Han styrer bevisst unna de helt store spektakulære verkene, og gir ikke publikum, unnskyld uttrykket, de helt store sviskene – og derved heller ikke plateselskapet de svimlende inntektene.
Med det navnet han er i ferd med å bli på de britiske øyer, kunne fristelsen være stor for det helt store publikumsfrieriet. At han styrer unna kommersen med en slik bevisst holdning burde være noe å tenke på for andre norske utøvere som mener seg å være seriøse.
|
