Grieg: Klaverkonsert a-moll, Schumann: Klaverkonsert a-moll
Leif-Ove Andsnes, Berlin-filharmonikerne dir.: Mariss Jansons EMI 7243 S 57486 2 1
Så er han klar med a-moll konserten igjen, tretten år etter at han CD-debuterte nettopp med denne konserten i et opptak med Bergens Filharmoniske Orkester.
Denne gang er det med selveste Berlin-filharmonikerne og Mariss Jansons og bedre kan det neppe gjøres. For Leif-Ove Andsnes‘ spill er om enn ennå mer eminent enn da han som tenåring seilte inn i eliten av utøvende pianister i verden. Og orkesteret er det ypperste som finnes i verden i dag. Dirigent og solist kjenner hverandre fra uttallige konserter og turneer med Oslo-filharmonien.
Selvfølgelig har han fått noen år på baken siden forrige innspilling av konserten. Spillet hans er roligere og sikrere. Der han var frisk, freidig og fengende her-kommer-jeg! på sin tidligere innspilling er han denne gang moden og sikker.
Vi merker det allerede i de første taktene. Han har intet behov for å blåse ut med fanfareliknende spill i det nærmest oppmarsjmessige førstemotivet. På denne innspillingen lar han det synge, rolig og sikkert flyter han av gårde med orkesteret slik at det blir en nesten perfekt balanse mellom solist og orkester når intensiteten øker og crescendoet inntreffer.
For det er her mye av forskjellen ligger. Med Mariss Jansons og Berlin-filharmonikerne vet han at mer perfekt orkesterfølge kan han neppe få i verden i dag. Dermed er det ikke nødvendig å braske til med fanfarer og tjo-og-hei. Her er han rolig og kan stole på orkesteret og dirigenten.
Javisst sprudler fjellbekken og det går i kast og sprell nedover fjellsida. Men roen er her og dermed kommer også det skjønne i denne musikken fram uten at det føles utvendig eller tilgjort. Annensatsen er fremragende gjort. Elegant sklir den unna det sødmefylte og spekulative, og vi kan nyte disse ‘Sound-of-Norway‘ tonene for det de er, uten søtsuppe og Hollywood-kitsch.
Intet negativt sagt om innspillingen fra Bergen. Den er bra nok i og for seg. Men den kan selvfølgelig ikke måle seg med denne. Forskjellen er rett og slett den mellom Berlin og Bergen.
Det forlydes at denne konserten ble tatt opp i løpet av én dag under Andsnes‘ opphold i Berlin i desember i fjor. Det høres nesten utrolig ut!
Når Grieg skrev denne konseren var han en 25-årig nyforelsket nylig utdannet Leipzig-student som oppholdt seg sommeren 1868 i Danmark med sin Nina. Det føles derfor riktig at hans konsert kobles med Schumanns på denne utgivelsen. Her får vi demonstrert at vårt nasjonalikon ikke bare ‘lånte’, han stjal rett og slett av Schumanns konsert som var komponert tyve år tidligere.
Dette er riktig å få slått fast for å få enkelte nasjonalist-sjåvinistister litt ned på jorda. Visst er det ingen tvil om at Grieg fikk mer ut av sin a-moll enn den snart schizofrene og allerede tungsindige Schumann. Og det er heller ingen tvil om at nordmannens konsert tilhører a-b-c repertoaret av klaverkonserter (ved siden av Tsjaikovskijs første i b-moll og Rachmaninovs andre i c-moll) og en oversikt over framføringer vil vise at Griegs konsert kanskje er den mest spilte av dem alle. Synd at han aldri fikk fullført h-moll konserten.
Dette blir sikkert ikke siste gangen Leif-Ove Andsnes gjør en innspilling av a-moll konserten. Han er ennå bare knapt tredve og har mange år igjen som utøvende pianist. Men vi kan allerede nå slå fast at denne innspillingen er noe av det fremste som er gjort av denne konserten.
Når dette er sagt om det praktfulle innholdet på denne CD’en, må vi ta noen ord om rammen rundt den. Det virker som om plateselskapet har gjort alt som er mulig for å frata denne utgivelsen de muligheter og den plass som en førsteklassens innspilling den hadde fortjent. I en egen artikkel tar vi opp det absolutt groveste ved plateselskapets behandling av denne innspillingen – og det er av en slik art at samtlige impliserte har vår fulle sympati hvis de av denne grunn foretrekker å skifte plateselskap. Men her vil vi i tillegg nevne en (liten) detalj. Baksiden av coveret er utstyrt med rød skrift på svart bunn, for oss absolutt uleselig.
Kulturspeilet får ofte kritikk fra lesere rundt eller over de femti om at denne skriften – tolv punkts Helvetica i style sheet – er for ‘liten’. Hva skal vi da si til et multinasjonalt konsern som fremdeles svever i den villfarelsen at alle kjøpere av CD’er er rundt de femten med øyne så skarpe som stifinner Hjortefot?
På tross av de gamle gubbene i platebransjen og deres villfarelser om ‘markedet’ og hvem som fortsatt kjøper klassisk musikk, dette er en topp innspilling og en flott verson av a-moll konserten. Kanskje årets CD?
