Bela Bartok: Klaverkonserter, dirigent: Pierre Boulez
Nr. 1 (2001): Chicago Symphony Orchestra – Krystian Zimerman, klaver, Nr. 2 (2003): Berliner Philharmoniker – Leif Ove Andsnes, klaver, Nr. 3 (2004): London Symphony Orchestra – Hélène Grimaud, klaver, Deutsche Grammophon 00289 5330
Det drønner og dundrer, smeller i pauker og knitrer i sprø dissonanser. Her skal det ikke være noe tvil. For i sterkeste fortefortissimo går Leif Ove Andsnes inn i Bartoks verden.
Denne innspillingen ble foretatt for to år siden. Den er med på en CD med Bartoks tre klaverkonserter som først og fremst preges av dirigenten Pierre Boulez, vår tids kanskje største musikalske personlighet.
Men la oss ikke glemme vår fremragende pianist. For her er det den andre klaverkonserten vi hører med ham. Den er elektrisk fascinerende, ikke minst for den spennende annensatsen. Her gjør Bartok bruk av de samme musikalske tonebildene som i hans Musikk for strengeinstrumenter, celesta og slagverk, bare at her er celestaen byttet ut mot klaver. Den lange annensatsen, kanskje den mektigste han noengang skrev, er fengslende musikk. Bare hør de vanvittig spennende fargevirkningene han skaper mellom strykerne, paukene og klaveret.
Det er tre av tidens fremste klaverutøvere som deltar på denne CD’en med Pierre Boulez. På den andre klaverkonserten er det Berliner-filharmonikerne som spiller mens det på de to andre er henholdsvis Chicago- ogLondon-symfonikerne.
Det er Krystian Zimerman som er solist i den første klaverkonserten hvor Bartok en gang for alle slår fast at fra nå av er ikke klaverkonserter det samme som før. Den er fra 1926 og forsåvidt over et tiår etter Prokofievs første klaverkonserter med sterke dissonanser og harde rytmer.
Franske Hélène Grimaud er solist i den tredje konserten. Et godt valg for i denne siste konserten han skrev (1945) rakk han ikke helt å sluttføre instrumenteringen før han døde. Kanskje var det dette som lå i bakhodet hans, at denne konserten måtte hans kone og ikke ham selv framføre, som gjorde at denne konserten er den mest lyriske av dem alle.
I hvert fall kan man si det om førstesatsen for her er Bartok merkelig ‘myk’, om det er mulig å bruke det ordet om hans musikk. Annensatsen inneholder samme drag av mystisme vi finner i den andre konserten mens tredjesatsen er dunder og brak på nytt. Ingen skulle være i tvil om hvem komponisten var!
Leif Ove Andsnes kommer godt fra sin Bartok. Det er også hans første CD på Deutsche Grammophon som er et selskap som til nå har holdt sin sti ren for forræderiske kopisperrer, en sak som nesten ødela vår opplevelse av Andsnes‘ innspilling av Griegs a-moll konsert i sin tid med nettopp Berlin-filharmonikerne (se vår omtale). Måtte derfor ikke dette bli den eneste innspillingen!
Det er faktisk en fordel at man har valgt tre forskjellige solister og tre orkestre – men samme dirigent. Her kommer særegenhetene bedre til rette. Om de tre solistene ikke kunne tenkes å utfordre hverandre til albu- og knyttnevefight over Bartok og klaveret, er dette i hvert fall besnærende frisk utført.
Pierre Boulez er med sine snart åtti en virkelig nestor innen vår musikalske verden. Om han ikke har vist seg som en Beethoven for sin tid – mange trodde det – kan kanskje ettertiden vurdere ham anerledes. Men det gjelder komponisten for dirigenten er urokkelig der han i sin suverenitet behersker omtrent alt av utfordringer.
Vi skal ikke glemme at Boulez og Andsnes første gang samarbeidet i Luzerne året før dette opptaket. Også da var det Bartoks andre konsert som sto på programmet.
