Oslo Konserthus 4.1.2005 SCHUBERT Sonate D-dur Op. 53 (D 850), JANÁCEK I Tåken, MUSORGSKIJ Bilder fra en utstilling, Leif Ove Andsnes – klaver
Leif Ove Andsnes står foran en ny turne som bringer ham rundt Europa og ender opp i USA før han igjen setter kursen tilbake til Norge og Vinternattfestivalen. På turneen vil han i hovedsak framføre kveldens program med Schuberst store lekne sonate først og med Mussorgskij Bilder fra en utstilling som avslutning.
Begivenhetene de siste dagene hadde satt et preg både på ham og publikum. For hans del ble det meddelt på forhånd at han ga hele honoraret til Redd Barna. For vår del gjorde musikken til at vi sterkere ble minnet om det som hadde skjedd.
Det var et fullsatt Konserthus som møtte ham. Det var til og med satt inn ekstra stolrader på podiet så frasen mer enn fullt kunne faktisk for en gang skyld innebære en sannhet.
Schuberts store sonate i D-dur kan virke bred og dramatisk i utformingen men inneholder likevel mange passasjer hvor Schubert er lekfull og full av liv og sprudlende motiver hopper og spretter i vei. Eksempelvis har sistesatsen et enkelt hovedtema som minner sterkt om en barnesang. Men det som likevel gjorde sterkest inntrykk i denne sonaten var annensatsen som Andsnes framførte på en svært uttrykksfull måte.
Janaceks stykke Im Nebel (I tåken) har tilhørt hans repertoar i så å si alle år han har opptrådt som pianist. Komposisjonen er fascinerende fordi overtonene frambringer hele tiden et lite sus av mystisisme.
Bilder fra en utstilling blir et bravurverk på denne turneen. Han gir det en utforming hvor han får bruk for alle sider ved seg selv om utøver, fra det lekne og sprudlende, til det dramatiske og nesten majestetiske. Særlig bærer avslutningen av verket sterkt preg av hvordan han tegner det ut i alle sine store former. Han løfter bokstavelig talt musikken fram.
Leif Ove Andsnes‘ styrke som pianist ligger foruten i hans pianistiske ferdigheter at han opptrer fullstendig blottet for divanykker. Han er seg selv og vinner sterkt på sin enkle måte å opptre på. Derfor får han også en ekthet og troverdighet i sin framføring. Han fengsler oss når han er levende med i musikken og fører oss inn i dens verden, slik som eksempelvis i går under Mussorgskijs bildevandring hvor han i et enkelt parti faktisk ‘hoppet’ rytmisk med i tonene.
Han er også blitt betydelig scenevant, noe som avslørte seg i hans elegante håndbevegelse da særlig endel av publikummet på podiet brøt ut i spontan applaus etter første sats i Schuberts sonate.
Konserthuset var litt uheldig med lyssettingen i går. Fullstendig mørke i salen under Schubert kontrasterte mot at salslyset var på etter pause. Mellom Schubert og Janacek ble alt lyset satt på for fullt og flere reiste seg fra plassene i tro om at dette var pausen.
Det er godt vi kan ha en pianist som kan fengsle oss med sin musikk og framføring ved slike anledninger! Det ble to ekstranummer for et begistret publikum.
