Angela Gheorghiu – Casta Diva
Bellini, Rossini, Donizetti
Angela Gheorgieu – sopran, London Symphony Orchestra, dir.: Evelino Pidò EMI Classics 7243 5 57163 2 3
Da hun slo gjennom med et brak som Violetta i La Traviata på Covent Garden for et par år siden var det helt åpenbart at nå hadde verden fått en ny stjernesopran. Den rumenske sopranen holdt høy kjendisfaktor og bedre ble det ikke da hun giftet seg med Roberto Alagna som hadde samme stjerne som lovende og oppadstigende førstetenor; det var likesom ikke frasagnet om henne hadde noen grenser.
Men så fulgte et par sesonger hvor hun tydelig holdt seg tilbake. Noen CD-innspillinger med husbonden ble det riktignok, men ikke alltid av de mest spektakulære operaene. Hun holdt seg likesom litt tilbake, selv om vi fikk en La bohème i kjølvannet av ekteparets opptreden på Den Norske Opera i samme opera.
Var hun redd for at sporene etter Maria Callas skremte? Ville hun ikke utsettes for de negative sidene som en kultus av stjernestatus på operahimmelen ville medføre?
Vi undres, for det har likesom tatt sin tid. Men nå burde det ikke være noen tvil: med denne CD-en viser hun sitt mesterskap på en svært overbevisende måte.
Denne gangen legger hun om stilen. Hun har vært mest kjent for de mer dramatiske rollene hos Verdi, Puccini, Massenet og Gounod. Her er hun gjennomført lyrisk i sin syngestil. Det som noen vil kalle svisker – vi vil det ikke! – hos Bellini., Donizetti og Rossini er det repertoaret hun nå velger. Og hun sier fra samtidig at hun også må regnes som en stor lyrisk sopran.
Dette gjort i et år som utelukkes så å si preges av Verdi. Tolker vi henne slik at hun vil være seg selv og ikke underlegges markedskreftene og det som er mest populært for tiden?
Sammenlikningen med Callas blir desto ikke mindre. Imponerende blir det når hun svinger seg opp i høyden. Her har hun full kontroll og demonstrerer hvor elegant hun er i stemmebeherskelse.
Blir det for mye av det gode? Vi bare spør for her starter hun med Bellinis uslitelige Casta diva fra Norma, en arie som de fleste bør kjenne igjen. Mye av dette repertoaret inviterer til tårevåte følelser – hvis man drar det ut for mye. Det er en lettelse å konstatere at så ikke skjer. Her gjelder beherskelsen hele veien gjennom.
Til tider er dette en festutgivelse – på det mest positive. En av årets avgjort mest fremragende arie-album!
