Anne-Sophie Mutter

Oslo Konserthus 20.2.2001 Fiolinsonater – Mozart: KV 301 G-dur, Schubert: A-dur D 574, Fauré: A-dur op. 13, Mozart; B-dur KV 378
Anne-Sophie Mutter – fiolin, Lambert Orkis – klaver

Inn på podiet i hvit kjole denne gangen, drapert rundt den slanke kroppen på en elegant måte.

For elegant var det i går. Nå var det Mozart Anne-Sophie Mutter inviterte til.

Sist vi opplevde henne i Oslo var i Vivaldis fyrige fiolinkonserter med Trondheimssolistene for knappe to år siden og før det Beethovens majestetiske fiolinsonater.

Denne gangen var det med et langt annet repertoar. På programmet denne gangen sto Schubert, Gabriel Fauré og to fiolinsonater av Mozart. Med slike verk på programmet inviterer man ikke akkurat til den store schwung. Man attakkerer ikke med energien i helspenn, som med Beethoven.

Derfor kan man gjerne si at det var Mutter fra en ny og anerledes side vi møtte. De som kom for å høre henne slik vi husker henne fra de fire siste konsertene i Oslo måtte vente til etter pause da hun fikk demonstrert sitt dramatiske anslag i Faurés A-dur sonate eller til ekstranumrene som det ble hele tre av, to av dem riktignok salong-svisker.

Derfor ble det musikk av en mer intim karakter vi fikk høre. Mozart stiller krav til langt annet enn ytre bravur. Her må man kommunisere med publikum med Mozarts ofte noe enkle men lekende og sprudlende toner – og det stiller også sine krav. At Schubert med sine melodiøse linjer også er valgt, uinderstreker dette.

Gabriel Faurés sonate i B-dur ble på en måte høydepunktet for de som forventet å høre den store fiolinisten Mutter spille ut på et lerret som stiller krav til dramatikk og utfordrer de tekniske ferdighetene på en krevende måte.

Visst behersker hun også denne siden, slik vi har opplevd henne mange ganger. Det låt flott og stort. Spesielt merket vi oss den rastløst jagende tredjesatsen hvor bruk av pizzicatto dominerte og avsluttet satsen.

Men det var de to Mozart-sonatene som ble det mest minnesverdige med henne på denne konserten. Oslo er midt i hennes konsertturne med disse verkene, på langt nær så omfattende og slitsomt som hennes kjempeprosjekt med Beethoven for to og et halvt år siden.

Lekende, innsmigrende – og elegant – ble det i går kveld. Med i går var hennes faste akkomagnatør Lambert Orkis. Vi gledet oss over deres samspill og at vi fikk møte stjernefiolinisten fra en noe anerledes men sympatisk side.

Og mer Mozart blir det å høre av henne i tiden framover. Om noen uker står hans fiolinkonserter på programmet med Wiener-filharmonikerne. Her vil hun spille med bratsjisten Yuri Bashmet i Wien, Baden-Baden og andre steder.

Senere står samtidsmusikk igjen på repertoaret. Hun skal urframføre nye konserter av Pierre Boulez og Sofia Gubaidulina, og hun skal også spille Alban Berg med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons i Luzerne og i Latvia til høsten.