Åpning av ULTIMA 2002

Ultima-festivalen ble offisielt åpnet i går av kulturminister Svarstad Haugland som understreket at festivalen nå står på statsbudsjettet. Hva mente hun med det? At festivalen ikke skal mase om flere penger? Ultima har allerede befestiget sin posisjon som en viktig del av det nasjonale musikklivet. I år brøytes det rydning for videre utprøving i nye medier, utforsking av lyd, bevegelse og bilde. Festivalen har allerede vært i gang med lydkulisser på Oslos hovedjernbanestasjon.

Til denne åpningskonserten fikk vi en uroppførelse av Finn Mortensens orkesterverk Pezzo Orchestrale, skrevet i 1957 men av en eller annen grunn aldri oppført. Litt av forklaringen kan nok skyldes at verket som helhet var det som avgjort framkalte minst interesse av det som sto på programmet i går.

For både franske Murails Gondwana og festivalkomponist Sciarrinos klarinettkonsert – kveldens andre urframføring – var verk som påkalte både interesse og stor oppmerksomhet.

Murail er en tidligere elev av Messiaen. Hans orkesterverk framstår nærmest ‘flytende’ i sin bølgende form, som klanger som når oss uten avbrudd av dynamiske eropsjoner. Overraskende og behagelig.

Overraskende var klarinettkonserten til Sciarrone. Hviskende, spørrende og lekende med uvante lyder og spennende utfordringer for soloinstrumentet.

Koreanske Unsuk Chins Kãlá er et stort anlagt verk for to kor og solister. Offisielt har det formen av en konsert for orkester, soli og kor. Det er et bestillingsverk fra symfoniorkestrene i Oslo, Gøteborg og København. Krevende både i form og utførelse, men for å være helt ærlig, det nesten timeslange verket tok oss ikke helt.

Overraskende gledelig var det å finne et konserthus fylt av ungdom. Uten forstyrrende harking og hosting i salen var det stimulerende å oppleve en konsert hvor publikum til de grader var med i de framførte verkene.

Stavanger Symfoniorkesters nye delte sjefsdirigent finske Susanne Mälkki var et sympatisk bekjentskap, klar og myndig men også med deltakelse og innlevelse.