Oslo Konserthus 15.2.2001 Tsjaikovskij: Klaverkonsert nr. 1 b-moll, Rachmaninov: Symfoni nr. 3
Oslo-filharmonien, dir.: David Zinman, Arcadi Volodos – klaver
Så var han på sitt aller første besøk i Oslo, denne unge og sagnomsuste nye pianisten, virtuosen som vekker sensasjoner der han opptrer. Det er ikke mer enn få år siden han opptrådte i Carnegie Hall første gang og en hel musikkverden ble oppmerksom på ham og lot superlativene rulle.
Nå har han vært fem år på verdenstoppen og allerede utviklet en hel masse griller. En riktig primadonna er han, for selv om spillet hans er nesten sensasjonelt bra og de tekniske utfordringene glir imponerende ubesværet, har han utviklet et godt sett med nykker.
Bare det å skifte ut Prokofievs andre klaverkonsert med Tsjaikovskijs forslitte i b-moll, er et av dem. Hvor mye vi heller ville høre Prokofievs nesten umenneskelig vanskelig intrikate andre klaverkonsert i stedet for denne! Visst er det mye å bryne seg på hos Tsjaikovskij – og Volopos ga oss en opplevelse – men var det det rette for en slik anledning?
For det andre, og det påtakelige: han startet konserten med å utfordre orkester og dirigent i tempo. Denne korte kampen endte med at David Zinman seiret og fikk tilpasset tempoet slik de sikkert hadde brukt prøvedagene tidligere i uka til å tilpasse seg: nå ble det tilsynelatende litt langsommerene, men du verden for en presisjon og som det smalt i de rette partiene!
Det var under denne korte kampen at vi opplevde det nesten helt utrolige å høre b-moll konseren spilt synkopert fra solistens side. Volodos måtte nemlig ty til slike jazz-knep for å komme ajour med orkesteret. Et kort øyeblikk, men et glimt av noe vi ikke har hørt før. Dette var morsomt! (men du verden så ille det kunne ha endt med mindre erfarne og mer nervøse utøvere).
Men ellers må vi slutte oss til alt som er sagt om denne nye Svjatoslav Richter: fenomenal, briljant, mesterlig. Han ga oss en stor opplevelse – med en aldri så liten overraskelse.
David Zinman var for andre gang i Oslo, og vi håper at det blir mulighet for flere gjensyn. Etter å ha hørt hans Tonhalle-orkester visste vi at det ville bli noe helt spesielt. Han er dirigenten som får det til å smelle bokstavelig talt. Zürich-orkesterets Beethoven-innspillinger er spenstige og svært særegne.
Her ga han oss en svært levende framføring av Rachmaninovs sjeldne framførte og kanskje noe blodløse tredje symfoni. Først og fremst var det den saftige spensten og presisjonen vi festet oss ved. Å hente fram en mindre vellykket symfoni og gi den liv og nerve har vi opplevd før i Oslo Konserthus: det var da Alexandr Lazarev ga en levende framføring av Sjostakovitsj’ fjerde symfoni for et par år siden.
Spenstigheten særmerker denne dirigenten. Med Oslo-filharmonien fant han et orkester som tok denne utfordringen på en strak arm. Mer av dette!
