Årets filmer

2003 ble et jubelår for norsk film. Aldri før er det blitt laget så mange og kvalitetssterke filmer. Elling vekker ennå jubel der den blir vist, og det er til og med laget en teaterversjon av den som er blitt spilt i København og nå vises på flere tyskspråklige scener.

Salmer fra kjøkkenet var årets første store norske film. Bent Hamer har laget en praktfilm av virkelig klasse som kalte på det store smilet. Joachim Calmeyer spilte hovedrollen i en film som også hadde et alvorlig underliggende tema.

Johnny Vang brakte oss et nytt norsk filmnavn, Aksel Hennie som spiller i ‘frydefull dans’. Norsk utkant er temaet. Her er saftige kommentarer, vittige humoristiske vrier paralellt med et stykke av livets beske virkelighet.

Svidd Neger skapte stor debatt før den kom. Et stykke nord-norsk hverdagsrealisme, straks man kommer ‘nord for Saltfjellet‘.

Buddy er en skikkelig kameratfilm med handling basert rundt Tøyensenteret i Oslo. En film så det suser med god tone blant kameratene og ypperlig spill.

Lille frk Norge tar for seg det stadig mer hysteriske fokuset på skjønnhetsidealer hvor voksne lever på merkelige dietter og utsetter seg for både ulike innsprøytinger og fettsugning, en film som i halvt eventyr halvt realistisk form og med rå humor og barske utleveringer viser galskapen i systemet.

Mot Moskva var danseren og koreografen Jo Strømgrens første forsøk ut i filmens verden. En grovkornet film som er både rå, har tempo, dramatikk og en besk humor.

Kvinnen i mitt liv var stand up-artisten Thomas Gjertsens første ordinære spillefilm men vi syntes han gjør seg bedre i sitt opprinnelige fag. God innsats av Ane Dahl Torp.

Mors Elling var den andre filmen basert på Ingvar Ambjørnsens bøker. Handlingen i denne filmen ligger i tid forut for den forrige. Ny flott innsats av Per Christian Ellefsen.

Den norsk-engelsk samproduksjonen One Love er rett en musikkfilm med reggae og Jamaica som basis. Hovedrollen spilles av yngstesønnen til legendariske Bob Marley.

Filmen om gjengene i New York – Gangs of New York – var en film breddfull av vold, nesten inntil det frastøtende, mens årets James Bond – Die Another Day – var en oppvisning av effekter som nesten ble i det veldigste laget.

Da er det noe annet over tidens nye storfilmer, i særlig rekke de tre filmene om Ringenes herre. Årets film – Atter en konge – var kanskje ennå mer storslått enn de to foregående.

Den amerikanske dokumentarfilmen Bowling for Columbine gjorde den amerikanske sterkt venstrevridde humoristen Michael Moore for alvor kjent her hjemme. Filmen som innbrakte ham Oscar tar også opp et alvorlig emne, det amerikanske våpenhysteriet og den uvettige bruken av skytevåpen.

Chicago var en av årets storfilmer. Musical var gjort om til spillefilm – og hvilken film! Alle filmens virkemidler er tatt i bruk med tempo og intensitet i dansescenene. Lydanlegget gjør jobben sin. Fremragende innsats av Renee Zellweger. Catherine Zeta-Jones fikk Oscar for beste kvinnelige birolle.

The Hours var også en av årets storfilmer. Virginia Woolfe – spilt av Oscar-vinnende Nicole Kidman – står sentralt i denne filmen som foregår på tre plan med tre historier som har forbindelse med hverandre. Meryll Streep gir skikkelse til en moden kvinne som nå har stelt for sin aids-syke forfattervenn som hun var kjæreste med for mange år siden.

Hero er alle kampfilmers mor. Fantastiske scener med akrobatikk og koreografi som går langt over det naturlige. Også med et underliggende budskap om at mental makt er overlegen fysisk makt. En estetisk nytelse.

Dogville var den danske filmregissøren Lars von Triers bidrag for året. Selv med Nicole Kidman i hovedrollen ga denne nærmest brecht’ske filmutgaven av et kammerspill stort inntrykk. Lars von Trier er en mester i å vise menneskers utsatthet og andres ondskap og hvordan de utnytter andre på det groveste til egen vinning.

Good bye, Lenin! er det europeiske bidraget til årets storfilmer. Den speiler det som skjedde like før og etter Berlin-murens fall i 1989, og flyter på den DDR-nostalgien som i dag hersker i Tyskland. Tankevekkende og humoristisk film.

Ondskapen er filmatiseringen av Jan Guillous selvbiografiske oppvekstroman, en film ingen går uberørt ut etter å ha sett.