Marte Michelet: Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Gyldendal 2014, 310 s.
Dette er utvilsomt årets viktigste bok!
Visst har vi hatt kunnskap om dette. Sant nok har det også siget inn i historiebøkene, skrevet bøker og laget filmer om dette. Av og til blaffer debatten opp, men gir seg igjen. Presset fra de offisielle historiefortolkerne blir for sterkt, og det virker som om det ikke går helt inn i vår prektige folkesjel – eller at vi rett og slett ikke vil akseptere de uhyrlighetene som har foregått og sannheten om det norske Holocaust.
Marte Michelets bok viser at vi alle bærer et stort ansvar for noe av det skjendigste som skjedde her hjemme under den andre verdenskrig: deportasjonen av norske jøder til tyske utryddelsesleire. Javisst, det var nazistene som var forbryterne, det var de som tok livet av jødene. Men faktum er at norsk politi var ytterst beredsvillige, det var faktisk de som hentet og arresterte jødene og overleverte dem til fangetransport med transportskipet Donau og tyske soldater nede på kaia. Norsk offentlighet og folkemening spilte også sterkt inn. Når knapt noen brydde seg og man faktisk til dels applauderte det som skjedde hadde nazistene lett spill. Føyes til må også den massive motstanden mot jøder som kom til uttrykk i årene før krigen.
Marte Michelets bok er skarp og skånselløs. Hun har treffende utstyrt boka med en talende tittel: den største forbrytelsen. Det å utslette jødene i tilintetgjørelsesleire og gasskamre hvor seks millioner døde, er kanskje den største forbrytelsen i menneskehetens historie noengang.
Derfor røsker en bok som dette skikkelig opp i vårt selvbilde når vår medskyldighet blir dokumentert som her, vi som bare er opptatt av våre helter fra motstandskampen, de kjekke unge menn i knickers og beksøm fra skauen. Vi, fredsprislandet, som gang på gang rykker ut mot det vi oppfatter som urettferdighet rundt omkring og som mener vi på en måte redder verden. Vi har godt av å bli minnet om at alt ikke er like strålende bra, at det faktisk eksisterer stygge flekker i vår egen nære historie.
Det er en ypperlig skrevet bok. Hun forteller levende om det som skjedde. Marte Michelet lar oss følge familien Braude fra Grünerløkka fra de kom til landet tidlig på 1900-tallet til de ble deportert. Hun forteller også paralelle historier om ledende nazister i vestkantmiljøet her hjemme som hadde fått jødehatet inn i sin oppvekst i bedrestilte borgerlige hjem og om framtredende nazister i det tyske sikkerhetspolitiet og deres livsbane. Framfor alt legger hun ikke fingrene i mellom når det gjelder det offisielle Norges behandling av jødene og hvordan ledende personer i samfunnet så på dem. Her hører også bestemmelsen i den jødefiendtlige bestemmelsen i Grunnloven av 1814 hjemme.
Det ligger i slekta kunne vi nærmest si. Hennes far har for tredje året på rad erobret toppen av bestselgerlistene med sin fortelling om skogsmatrosen og hva han opplevde på sjøen under den annen verdenskrig. Også han setter fingeren på urett, den som fra det offisielle Norge ble begått mot norske sjøfolk. Dette er også en ubehagelige side ved det norske samfunnet og rokker ved vårt selvbilde.
Les denne boka! Den bør være obligatorisk for alle. Dette er stoff man ikke har lov til å komme utenom. Ikke minst: la boka gå inn i skolene. Den oppvoksende slekt må få vite om dette som av forskjellige grunner har blitt forsøkt holdt skjult eller nedtonet i årene etterpå.
Vi trenger en bok som dette, vi trenger å få røsket opp i vårt prektige nasjonale selvbilde.
Marte Michelet er med sin bok ikke til å komme forbi i høst.
Og vi har godt av å bli minnet om hvordan stemningen var i Norge før krigen – og hvordan enkelte byråkrater til og med etter krigen fortsatt sto for synspunkter om behndlingen av norske jøder det ikke er til å fatte, slik det kommer fram i hennes etterord.
