Tore-Jarl Bielenberg: Romá/sigøynere i går, i dag, i morgen. En bok om møter mellom mennesker, Marxist Forlag 2013
Dette ble årets viktigste bok, i alle fall for denne anmelder. En tankevekkende, og sjokkerende, bok om en etnisk minoritet sviktet av alt og alle, ikke minst av myndighetene i sine hjemland, Norge inkludert. Myndigheter er til for å beskytte og bistå sine innvånere, ikke for å trakassere dem og frata dem deres selvrespekt og deres FN-baserte menneskerettigheter. For sigøynerne gjelder tydeligvis ikke disse elementære rettighetene.
Stor takk til forfatteren, som har skrevet en fantastisk bok, til Marxist Forlag, som har utgitt boken, og til Stiftelsen Fritt Ord, som med sin støtte har gjort utgivelsen mulig.
Det er ingen forlystelig lett-lest-bok journalisten og oversetteren Tore-Jarl Bielenberg debuterer med. Som en som i mange ti-år har vært opptatt av – og har forsøkt å holde seg orientert om – storsamfunnenes behandling av minoriteter og urfolk, ble jeg gang på gang sjokkert under lesningen. “Er det virkelig mulig,” var tanken min. Dessverre er det nok ikke bare mulig – men sant.
I denne anmeldelsen kommer jeg til å holde meg til betegnelsen “sigøyner”, selv om det er et samlebegrep som rommer mange grupper. “Romfolk” er ifølge Bielenberg en feilaktig betegnelse. Den brukes for øvrig ikke bare av norske myndigheter og av media, men til og med av “Folk er folk”.
Jeg kommer – av plasshensyn – stort sett til å formidle informasjonen fra forfatteren. Det ville føre for langt å viderebringe forfatterens dokumentasjon. Den er solid og vederheftig, og de som tviler på det jeg viderebringer, kan jo bare kjøpe boken, lese den, se og bedømme selv.
At sigøynerne stammer fra India, er i vår tid veldokumentert. At de også kommer fra en høykaste, er også etterhånden blitt godt dokumentert, senest ved DNA-testing. Mest sannsynlig stammer sigøynerne “fra rajputene, en viktig del av den indiske krigerkasten, kshatriya, som utgjorde aristokratiet og var den nest høyeste av de fire klassiske kastene i India.” (Bielenberg s. 16). Antagelig ble de drevet på flukt av muslimske hærstyrker fra Afghanistan på 1000- / 1100-tallet og videre fra Bysants av osmanene på tidlig 1400-tall. Ferden mot Europa hadde startet…
Med sin dyktighet i mange yrker ble sigøynerne ofte godt mottatt, men ofre for vilkårligheter og europeiske fyrsters sadistiske grusomheter. Respektert her, tatt som slaver der, utsatt for grotesk tortur , livegenskap, tvangsassimilering.
MEN: Sigøynerne var dyktige håndtverkere i mange fag og bejublet, respektert og beundret for sin kunst mange steder.
Industrialiseringen og kapitalismens fremvokst førte til et sigøynerproletariat mange steder i Europa. Men vilkårligheten de ble behandlet med, var etter mitt syn, det som gjorde sigøynerne til en utgruppe, et folk man kunne behandle slik det falt en inn. Vilkårligheten gjorde at de aldri kunne føle seg trygge for hva som skulle vederfares dem nærmest fra en dag til en annen.
I det foregående har jeg foretatt en summarisk – og svært ufullstendig – beskrivelse av det fjerne “i går”. Men det finnes også et nærmere “i går”, i det presumptivt siviliserte Europa. Jeg velger å oppsummere sigøynernes skjebne etter fascismens og nazismens fremmarsj i Europa.
Ingen “normalt” opplyst nordmann er uvitende om jødenes forferdelige holocaust. Men hvor mange er det som kjenner til sigøynernes? I 1929 ble Kontoret for bekjempelse av sigøyneruvesenet” opprettet i Weimar-republikken. Navnet sier sitt, og det var tverrpolitisk enighet om hvordan “sigøyneruvesenet” skulle bekjempes. Hitlers maktovertagelse gjorde det – selvsagt – livsfarlig å være sigøyner, i Tyskland, etter hvert også i de besatte områdene. Tallene er usikre, men Bielenbergs undersøkelser tyder på at mellom 300 og 600 000 sigøynere omkom i Hitlers utryddelsesleirer. Bare i Auschwitz-Birkenau ble 17000 av 23000 sigøyner-fanger drept.
I intervju i siste nummer av Morgenbladet understreker Bielenberg at han ikke har skrevet en bok om norske sigøyneres vilkår. Det burde han snarest gjøre, for der er det mye å ta tak i. For min del går jeg nærmere inn på norske myndigheters behandling av NORSKE sigøynere. For det er norske myndigheter som har enormt mye å rette opp overfor norske sigøynere. Og det er overfor norske myndigheter du og jeg kan øve påtrykk.
Sitat fra Bielenbergs bok s. 96:
“Hva med Norge?
Men Norge da? Vi er da et snilt land. Jo da. Men inntil juli 1956 var det forbudt å være sigøyner i Norge. En paragraf i fremmedloven sa at “sigøynere og andre omstreifere…. skal nektes adgang til riket”. En oppmerksom leser vil se at jeg har utelatt noe i lovteksten. De utelatte ordene, markert med …., er “som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap”. Det måtte bety at sigøynere som kunne godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, hadde adgang til riket. Men norske myndigheter sørget i praksis for at det ikke skulle skje. Blant annet sendte Justisdepartementet i årene 1924 og 1925 rundskriv til politimestrene der det sto at “hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras”.(…) Loven førte blant annet til at en stor gruppe norske sigøynere, som var født og oppvokst i Norge og hadde norske pass, i 1934, året etter at nazistene hadde tatt makten i Tyskland, ble stanset i Padborg ved den tysk-danske grensen. Det skjedde etter pålegg fra norske myndigheter, som informerte det danske politiet om at de ikke fikk komme inn i sitt fødeland.”
I konvoien til nazi-Tyskland var tre av brødrene Karoli. Tolv av de 68 i denne gruppen overlevde nazistenes utryddelsesleirer, de fleste ikke “bare” med fysiske, men også med alvorlige psykiske skader. Så også Polykarp Karoli, utnevnt til “sigøynernes konge”, IKKE av sigøynerne selv, men av norske myndigheter. “Dobbeltmonarkiet” skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser, ikke for myndighetene, men for sigøynerne selv og deres anseelse. Én av utallige ganger da sigøynerne måtte bære byrdene for diverse myndigheters dumheter, uvitenhet, og – ofte – rasistiske tilbøyeligheter.
Jeg kommer tilbake med flere omtaler av Bielenbergs bok. Den er så fullstappet av informasjon at det er umulig å få alt inn i én, relativt kort omtale, hvis man skal yte boken noenlunde rettferdighet. Og det SKAL man. Etterkrigstiden – da sigøynerne gikk fra å være “et folk i fare” til å bli “et farlig folk“, for igjen å sitere Bielenberg, fortjener en egen omtale. Det samme gjør sigøynernes utallige og unike bidrag til den kulturelle verdensarven. Bielenbergs bok inneholder anslag til en serie bøker om sigøynernes liv, historie, skjebne, fremtid. Forhåpentligvis orker forfatteren, forhåpentligvis støtter stiftelsen Fritt Ord igjen, og forhåpentligvis erkjenner norske myndigheter sitt ansvar, selv om det i så fall skjer “kvart på tolv”.
Til sist, i denne omgang:
Romá/sigøynernes kamp for overlevelse gjennom mange hundre år er ikke “bare” historien om enorme mengder tapte ressurser – ressurser som skulle ha vært brukt på utvikling og fremgang for dette folket – eller nasjonen, om man vil – på alle områder. Sine rike ressurser skulle de IKKE ha måttet bruke på en ofte håpløs kamp for tilværelsen, på den blotte overlevelse. Det er også et trist spørsmål om hva vi, storsamfunnene, har tapt på å undertrykke, ignorere, forakte og patronisere denne ressurssterke minoriteten. Vi har mye å svare for, mye å rette opp, og DET HASTER!”
Kjellaug Myhre