Beethoven: Fiolinsonate nr. 9 A-dur op. 47 ‘Kreutzer’, Cesar Franck: Fiolinsonate A-dur
Itzhak Perlman – fiolin, Martha Argerich – klaver
opptak fra Saratoga, USA, 30.7.1968 EMI Classics 7243 5 56815 2 2
Dette er den andre CD-utgivelsen med Martha Argerich fra Saratoga-festivalen i 1968. Det var på det tidspunkt ‘dronningen’ erklærte gjennom konsertopptredener og CD-innspillinger at hun ville ‘være med’. Hun gjenopptok sin konsertkarriere og i tiden som fulgte har en rad nye CD-innspillinger strømmet over oss.
Slik skal kanskje den største av nålevende klaverutøvere markere sin definitive tilstedeværelse: gjennom konsertopptak hvor kontakten med publikum er nærværende og tett.
At hun velger to verk som dette for en enkel-CD viser at hun også skal demonstrere for all verden at selv de mest forslitte standardverkene skal hun kunne utføre. Cesar Francks sonate er for mange et svennestykke på fiolinkunst og Beethovens Kreutzer-sonate er kanskje hans mest framførte. Det var heller ikke lenge siden av Anne Sofie Mutter bidro med en praktinnspilling av den i serien av samtlige Beethoven-sonater. Men for Argerich er ikke Lambert Orkis noen relevant målestokk. Snarere må vi se på hennes partner Itzhak Perlman hvis de to innspillingene skal kunne måles med hverandre.
Det er snakk om to forskjellige gemytter og vektlegginger. Mutter overstråler Orkis med sin energi. For henne blir klaverspillet bare en støtte – selv om det er patent nok. Motsatt blir kombinasjonen Argerich – Perlman. Uvergelig blir vi lyttende til pianisten, hennes fraseringer og spill. Kanskje er disse to nærmere Beethoven med sitt spill, for det hevdes at komponisten så mer til klaveret enn til fiolinen da han skrev disse sonatene.
Men Argerich må pent finne seg i at Itzhak Perlman tar ledelsen i sistesatsens stormløp. Men vi må undres over Argerichs nesten påtakelig forsøk på å markere seg kraftigere enn det notene tilsier. Og hennes sisteakkord – som for å riktig vise at klaveret er et kraftigere instrument enn fiolinen – virker nok litt påtatt og unødvendig.
Cesar Franks A-dur sonate er standardverket framfor noe annet. Men også her registrerer vi kampen mellom pianist og fiolinist, kanskje på en mer positiv måte. Det blir en dialog ut av den som kler denne framføringen bra.
Men gudhjelpemeg for å være konsertfiolinist i Argerichs nærvær!
