Oslo Konserthus 16.2.2006 Schumann Symfoni nr. 3, Stravinsky Vårofferet, Oslo Filharmoniske Orkester, Rafael Frühbeck de Burgos – dirigent
Det drønner, rumler og eksploderer i eruptive utbrudd når denne musikken framføres. Uansett hvordan og på hvilken måte man velger å legge lista, for å si det slik, etterlater Vårofferet en opplevelse av sjokkartet rystelse, det er som man vanskelig kan tenke seg at denne rå urmusikken har fått sin plass i konsertsalene. Det er med rette det forrige århundrets musikalske jordskjelv, utvilsomt det verk som har hatt størst betydning disse hundre år.
Om verket sjokkerer i dag kan vi uten vanskeligheter tenke oss hvordan det var på urframføringen i Paris for snart hundre år siden. At klanger og skjærende harmonier som dette var uvant for konsertpublikummet er å ta for mildt i, det blir nesten paradoksalt å uttrykke det slik.
Vi har hørt dette verket en rekke ganger både i Konserthuset og med Oslo-filharmonien. Sterkt i minnet står fremdeles høstens slagverkspregete opplevelse med Bergens-filharmonien og Litton, men også tidligere opplevelser med Oslo-filharmonien melder seg på. Vi husker opplevelsen med Esa-Pekka Salonen for fire år siden, den gangen han sammenliknet verket med “kopulerende dinosaurer” for å sitere ham rett. Men andre opplevelser melder seg også. Av disse står noen minner sterkere enn alle andre. Et av dem var når det ble framført i et nedlagt industrilokale på Grønland, en annen gang var når vi møtte verket for aller første gang i Aulaen desennier før dette, den gang man hadde inntrykk av at murpussen føk rundt i det allerede da aldersmodne lokalet.
Det er et verk som alltid gjør sterkt inntrykk, det ryster og skaker deg langt utover normale grenser. Skrevet til en ballettforestilling som skulle skildre primitive menneskers tilbedelse av jorden og urkreftene er det som om musikken fullstendig underlegger seg alt. Det er jo heller ikke til å undres ov er at selv gitarfantomer som Frank Zappa valgte helt i begynnelsen av sin karriere å vie en hel plate til å utforske dette verket på en tid da han hadde mer enn nok med å kjempe for å overleve og skape seg et navn som rockemusiker.
Det gjør inntrykk. Vi hadde noen små forbehold i går, ville vanligvis lune og godmodige Rafael Frühbeck de Burgos være rette personen for å formidle råhet og villskap i denne musikken? Ville han være ‘gal’ nok til å la dette verket framstå i all sin kraft?
I går falt det på plass. Han ‘telte takter’, for å si det slik og lot musikerne slippe til. Nettopp med en slik avbalansert holdning til verket steg det fram i all sin eruptive velde, voldsomt, rystende og sjokkerende.
Det er nok å holde rede på i dette verket. Enkeltinstrumentene opptrer mange ganger i så å si rene solo-roller. Strykergruppene kan bli delt på tvers og langs flere ganger – særlig bratsjer og celli. Det dundrer og smeller i de voldsomme tuttisatsene når slagverk og messing får fullt utløp. Blåserinstrumentene skal hver for seg fargelegge en stemning eller en hendelse på få takter. Kontrastene til de stillere partiene er overveldende og bevisste, vi skal kastes rundt i sjokkartete og brå opplevelser.
Så hadde man valgt et kontrastfylt verk til å starte konserten. Schumanns Rhin-symfoni ble som et glass riesling i sammenlikning, søtt, velsmakende og forfriskende. Schumann skrev denne symfonien i en hørbar glad stemning, hans mentale problemer måtte for en tid være langt unna. Sprudlende går det unna i et verk hvor man knapt aner den symfoniske formen, men hvor rene ‘natur’-stemninger for å si det slik, melder seg sterkere.
Sine fem satser til tross er det likefullt en symfoni i klassiske former. Det sto seg derfor godt til det som ventet oss etter pause, fra det enkle livsbejaende glasset med rhinskvin til det fullstendige jordskjelv.
